Når forventninger formes i det stille.
Forventninger oppstår sjelden som tydelige krav du bevisst velger. De vokser frem gradvis, nesten umerkelig, gjennom det du tar ansvar for, det du leverer på, og det andre etter hvert regner med at du skal håndtere. Små handlinger gjentas, små ja blir sagt, og før du legger merke til det, er det etablert et mønster. I starten er forventningene fleksible, mer som løse antakelser om hva du kan få til, og de kan justeres uten særlig motstand. Over tid, når de gjentas ofte nok og sjelden utfordres, begynner de å stivne. Det som en gang var et valg, blir en selvfølge. Du merker det i språket du bruker om deg selv, i tanken om at dette er noe du bare gjør, noe du alltid har gjort, noe det ikke føles naturlig å stille spørsmål ved. Alternativene blekner, ikke fordi de er umulige, men fordi de ikke lenger oppleves som relevante.
Når det fleksible blir fast
Forventningene krystalliserer seg ikke fordi de er urimelige i utgangspunktet, men fordi de får ligge i ro lenge nok til å bli faste strukturer i måten du forholder deg til livet ditt på. Det skjer uten intensjon, uten et tydelig øyeblikk der noe bestemmes, mer som en langsom forskyvning. Som krystaller kan de være imponerende. De vitner om kapasitet, utholdenhet og ansvar, og de gir en følelse av å mestre det som kreves. De bidrar til identitet, retning og en opplevelse av kontroll i hverdagen. Samtidig er de lite tilpasningsdyktige. Når livssituasjonen endrer seg, står forventningene der like urokkelige. De justerer seg ikke automatisk, de stiller ingen spørsmål, det er du som gjør justeringen. Og jo lengre de har vært der, jo vanskeligere er det å se dem som noe annet enn faste rammer.
Når du blir den som kompenserer
Når belastningen øker eller energien avtar, strekker du deg litt mer. Du tilpasser tempoet, dekker opp der det mangler, og kompenserer for det som ikke lenger går like lett. Ofte skjer det uten at du setter ord på det, som små justeringer i måten du organiserer dagene dine på. Fordi endringene skjer gradvis, er det lett å overse hvor mye som faktisk har flyttet seg. Det føles som om du fortsatt gjør det samme, bare litt raskere, litt mer effektivt. Først når motstanden øker, når det begynner å koste mer enn før, blir det tydelig hvor faste disse strukturene har blitt. Du gjør fortsatt det som forventes, men med stadig høyere indre pris. Det som tidligere ga en følelse av mestring, gir nå mest slitasje.
Når forventningene flytter inn i deg
Mange av de sterkeste forventningene kommer ikke utenfra, men innenfra. De vokser frem i møtet mellom ytre krav og et indre behov for å være pålitelig, tilstrekkelig og verdifull. Etter hvert blir de en del av selvbildet ditt, noe du bruker til å vurdere deg selv uten å merke det. Over tid viskes skillet mellom det andre forventer og det du forventer av deg selv ut. Kravene bare er der, som en konstant målestokk for hva som er godt nok, raskt nok og grundig nok. Denne målestokken er sjelden nøytral. Den registrerer mangler raskere enn innsats, avvik raskere enn helhet. Når du ikke lever opp til den, oppleves det ikke som et brudd med en forventning, men som et personlig nederlag.