LYKKE DELER SINE TANKER FOR DAGEN

Hei du som sitter og kjenner litt på det der merkelige skiftet i livet

Det er en rar følelse når du plutselig oppdager at gamle vaner og gamle folk liksom ikke passer helt lenger. Litt som å prøve å ta på seg en jakke du elsket før, men nå sitter den bare rart, og du lurer på hvordan i all verden du gikk rundt i den så lenge. Du står der og drar i glidelåsen som ikke vil igjen, mens du innser at det kanskje ikke er jakken som har endret seg, men du.

Det skjer ofte uten at du merker det i starten. Ting som pleide å være trygt og kjent, føles plutselig som om de tar mer energi enn de gir. Samtalene mister gnisten, rutinene du pleide å lene deg på begynner å føles som et hakk i plata. Og så står du der og tenker, jaha, så det var dette som menes med å vokse ut av noe.

Det kan være litt sårt, for det er jo deler av deg der inne. Gamle relasjoner, gamle roller, gamle versjoner av deg selv som betydde mye. Men samtidig er det nesten litt befriende, for du merker at du ikke er den samme som før, og at det faktisk er et godt tegn. Du har ryddet opp inni hodet, tatt noen valg, lært litt, og plutselig passer du ikke lenger inn i ting som krevde at du gjorde deg litt mindre for å være der.

Noen ganger handler det ikke om at folk er blitt «feil», men at du er blitt mer riktig for deg selv. Kanskje du tåler litt mindre tull, kanskje du forventer litt mer ærlighet, kanskje du bare har innsett at du ikke trenger å være den som alltid redder stemningen. Det er rart hvor mye lettere livet blir når du ikke lenger gjør deg selv mindre for at andre skal ha det mer behagelig.

Og ja, det kan være litt stikk i magen når du skjønner at du har vokst fra folk som en gang var hverdagen din. Men på et tidspunkt må du spørre deg selv om du setter pris på noe fordi det er bra for deg, eller bare fordi du har hatt det lenge. Det er lov å slippe taket i ting som holdt deg igjen, selv om de en gang kjentes trygge.

Så når du står i den fasen nå, hvor ting endrer seg og du kanskje føler deg litt mellom to verdener, pust litt ut. Du mister ikke deg selv. Du har bare sluttet å holde fast i en versjon som ikke stemmer lenger. Og det som faller fra, faller fra av en grunn. Det som skal være med videre, blir med.

Det er helt greit. Det er menneskelig. Og det er et tegn på at du er på vei et sted som faktisk passer deg.