LYKKE DELER SINE TANKER FOR DAGEN

Hei du vakre menneske som leser dette
Det er rart hvordan livet funker. Når alt flyter, når dagene går på skinner og kaffekoppen smaker akkurat som den skal, da vokser vi nesten ikke i det hele tatt. Vi glir bare videre, litt på autopilot, litt for komfortable. Det er først når ting virkelig lugger, når stillheten blir for høy eller når valgene du må ta går rett i magen, at noe annet våkner i deg. For det er jo sånn, under motgang blir vi presset inn i hjørner vi ellers aldri ville gått i nærheten av. Du står der, midt i det som kjennes tungt, og plutselig har du ikke lenger noe å skjule deg bak. Det er bare deg, og hvordan du velger å møte det. Og akkurat der, i den sårbare stillheten, skjer det noe. Du ser deg selv klarere enn før. Litt brutalt, men egentlig ganske frigjørende.

Ensomme perioder gjør ofte det samme. Når lydene rundt deg forsvinner og du ikke kan lene deg på alt som ellers fyller hverdagen, må du høre på ditt eget indre liv. Det kan være ubehagelig, men det gjør også at du finner sider av deg selv du ikke har lagt merke til. Du blir ærligere. Mer ekte. Litt klokere, uten at du en gang prøvde. Spirituell vekst kommer sjelden med rolig musikk og perfekt belysning, den kommer når hjertet ditt får gjennomgå, men likevel velger å åpne seg igjen. Når du står i motgang og likevel bestemmer deg for å reise deg, selv om ingen ser det. Når du merker at selv om du føler deg alene, så bærer du noe i deg som holder likevel.

Det er nettopp i de tyngste periodene du innser hva som faktisk betyr noe. Du lærer hva som gir kraft, hvor grensene dine går, hva du trenger mer av, og hva du endelig bør slippe tak i. Du får en slags ny innsikt, en som ikke kommer fra bøker eller kloke sitater, men fra levd liv. Og den typen visdom setter seg, den flytter deg fremover på en måte du knapt merker før du plutselig står der med litt rankere rygg.

Så når du føler at du står midt i det, når du kjenner deg sliten eller litt for alene, husk dette: Det betyr ikke at du er svak. Det betyr at du er midt i en prosess som former deg. Motgangen river kanskje litt i deg, men den bygger deg også. Den gjør deg stødig. Den lærer deg å stole på deg selv. Og når du kommer ut på andre siden, for det gjør du, så kommer du ikke ut som den samme. Du kommer ut med mer dybde, mer ro, og en helt egen styrke du ikke hadde fått på noen annen måte. Så ta et pust. Stol på prosessen, selv når den kjennes unødvendig bratt. Dette er ikke slutten. Det er vekst i arbeid. Og du vet hva, du kommer til å stå enda sterkere etterpå.

Klem Lykke