Noen indre blomster trenger tid – men de glemmer aldri hvordan de skal åpne seg.
Det begynner ofte ikke med et stort ønske, men med en slitenhet. En følelse av at noe i deg sakte går tomt for gode forklaringer. Du gjør alt du skal, møter opp i livet ditt slik du pleier, men likevel visker noe i deg stille innenfra og spør: Er dette alt. Det er et spørsmål som ikke angriper, bare minner. Et lite frø som rører på seg.
Når det subtile begynner å tale
Plutselig legger du merke til lyset litt oftere. Fargene kjennes klarere. Drømmene blir mer intense, eller mer ærlige. En indre stemme du kanskje lenge har oversett, begynner å få en mer stabil tone. Den roper ikke, men den viker heller ikke unna. Den vet hva den vet, og den prøver ikke å presse deg – bare å minne deg på noe du alltid har båret i deg.
Vekst som ikke kan jages
Sannheten er at noe i deg allerede er i gang. Noe som ikke krever at du skal prestere, forandre deg raskt eller bevise noe som helst. Det venter på at du skal komme hjem til deg selv igjen. Dette «noe» kan ikke skyves fremover med kraft. Det trenger sitt eget tempo, sin egen vei, sin egen tid. Og den tiden er aldri bortkastet – den er selve lærdommen.
Den stille utviklingen
Vi tror ofte at vekst må være synlig og dramatisk. Men mye av den dypeste utviklingen skjer nesten umerkelig. Når du endelig velger å kjenne etter, i stedet for å ignorere. Når du venter et øyeblikk lenger med å svare. Når du lar noe få spire uten å prøve å styre det. Dette er øyeblikkene som skaper den mest ekte forandringen, selv om de ikke ser spektakulære ut.
Å møte seg selv der man er
Du trenger ikke være modig hele tiden. Du trenger ikke ha oversikt eller en ferdig plan. Det viktigste er at du møter deg selv akkurat der du er. Ikke der du tror du burde vært for lenge siden. Ikke der andre forventer at du skal være. Her. I det du faktisk føler, tenker og bærer nå. Det er her røttene dine kan begynne å finne jord igjen.
Slippet som må komme
Alt som skal blomstre, må først slippe noe. Kanskje det er gamle tankemønstre. Kanskje relasjoner du har vokst ut av. Kanskje roller du en gang tok på deg for å være trygg, men som nå strammer mer enn de hjelper. Det kan være sårt. Men etter hvert oppdager du noe viktig: Det gjør mindre vondt å gi slipp enn å holde fast.
Den stille begynnelsen
Så kommer det en ny slags tilstedeværelse. Ikke dramatisk, men ekte. En styrke som ikke trenger applaus. En varme som kommer fra innsiden. Du kjenner at du mykner, ikke som svakhet, men som bevegelse. Dette er den virkelige styrken din – måten du møter deg selv på når dørene er lukket og ingen følger med.
Å åpne seg i eget tempo
Vær raus med deg selv. Vær langsom når du trenger det. Vær alt du er, også de delene som fortsatt spirer. For det du bærer i deg, vet allerede hvordan det skal åpne seg. Det har aldri glemt det. Det har bare ventet på at du skulle kjenne etter igjen. Og når du lytter ordentlig, vil du kanskje oppdage at prosessen allerede har begynt.