Lysets bro – å gå videre med hele seg.
Det er en merkelig følelse, den som kommer når noe er i ferd med å endre seg, men du ikke helt vet hva. Det er ikke tanken som merker det først, men kroppen. En indre krusning. En forventning du ikke har bedt om, men som likevel ligger der, stille og tydelig. Som om noe i deg har begynt å bevege seg før du selv har tatt et eneste skritt. Det ber deg lytte. Ikke til verden rundt, men til det som vokser frem inni deg som et nytt språk.
Noen ganger føles det som om du står midt i en døråpning. Bak deg finnes alt du kjenner, foran deg alt du ennå ikke har språk for. Du vet bare én ting: at du ikke kan snu. At du ikke passer helt der du var, og at du heller ikke helt har ankommet det nye. Likevel finnes det en retning. Ikke som et mål, men som en stille dragning – et indre kompass som peker fremover selv når du står stille.
Når hverdagen blir portalen du ikke visste du sto i
Overgangene du står i, er ikke alltid dramatiske. Ofte skjer de midt i det vanlige. Mens du drikker kaffe, låser døren, rører i gryta, eller står i dusjen med lukkede øyne. Ingen andre kan se at noe har endret seg i deg, men du kjenner det. Det er som et skifte i frekvens. En annen måte å bære kroppen på. En ny måte å høre dine egne tanker.
Du oppdager det først i de små detaljene. Du orker ikke lenger krympe deg for å passe inn der du egentlig ikke hører hjemme. Du sier ikke ja like raskt. Du legger merke til hvem du blir i ulike rom, og hvem du ikke lenger vil være. Det er ikke fordi du har blitt hardere, men fordi du har begynt å ære deg selv mer enn før. Og akkurat der begynner forvandlingen – i det stille, stille valget om å ikke forlate deg selv igjen.
Å gå uten kart, men med retning
Det er krevende å være mellom det gamle og det nye. Mellom den du ikke lenger er, og den du ennå ikke helt har trådt inn i. Det kan være ensomt. Det kan være tåkelagt. Du vet at du er på vei, men ikke hvor du vil lande. Og likevel er dette en av de mest kraftfulle fasene du noen gang vil stå i. Det er her du formes. Det er her du slutter å leve på autopilot. Det er her du begynner å velge med hjertet, ikke med gamle mønstre.
Å gå over denne broen er ikke som å gå på en rett vei. Det er en bevegelse der du bare ser ett skritt av gangen. Ikke alt. Ikke langt frem. Bare det neste steget som lyser svakt foran deg. Det kan være en magefølelse. Et “nei” som endelig slipper ut. Et “ja” du ikke tør å forklare. En anelse av noe som gir mening selv om det fortsatt er udefinert. Og det er nok. For mot er ikke å vite – det er å gå likevel.
Å legge fra seg det som ikke skal med
På denne broen blir du naturlig trukket mot det som er sant for deg, og samtidig dratt bort fra det som ikke lenger har en plass. Det skjer uten kamp. Uten drama. Det som er feil for deg, begynner å føles tungt. Det som var nødvendig før, blir for trangt nå. Tanker, roller, forpliktelser og historier du en gang trengte for å overleve, mister sin kraft. Ikke fordi du skyver dem vekk, men fordi du endelig har vokst forbi dem.
Du trenger ikke gå fort. Du trenger ikke være perfekt. Du trenger ikke prestere gjennom transformasjonen. Dette er ikke en konkurranse – det er en tilbakekomst. En justering. En ny måte å stå i deg selv på. Noen dager vil du føle deg modig. Andre dager vil du tvile på alt. Men hvis du lytter nøye, vil du merke at noe i deg vet. Og den delen skal du følge.
Når lyset kjenner deg igjen
Lysets bro fører deg ikke bort fra det gamle for å straffe deg. Den fører deg videre, fordi du har mer å bære enn du en gang trodde. Mer kraft. Mer klarhet. Mer sannhet. Den fører deg hjem – ikke til det du var, men til det du endelig er klar for å være.
Du trenger ikke forstå alt for å gå. Du trenger bare å stole på at veien formes under deg mens du beveger deg. Og en dag, når du ser tilbake, vil du kanskje undre deg over hvordan du turte. Men du vil også kjenne: det var nødvendig. Det var riktig. Det var deg, hele veien.