Når styrken din ikke lenger trenger å rope.
Det finnes en form for styrke som ikke vises utenpå. Den trenger verken store ord eller store handlinger. Den søker ikke bekreftelse. Den gjør lite ut av seg, og nettopp derfor er den lett å overse, også for deg selv.
Den lever i stillheten. I øyeblikkene hvor du holder deg selv oppe uten å heve stemmen. I valgene du tar som ingen ser. I det du lar være å gjøre, fordi det ikke stemmer for deg. Den finnes i måten du reiser deg på, men også i måten du lar deg selv hvile. Den styres ikke av hvem du er for andre, men av hvem du velger å være for deg selv.
Når styrke blir mykere og mer ekte
Mange forbinder kraft med å være tydelig, modig og grensesterk. Det er én vei å gå, men ikke den eneste. Det finnes en annen type styrke som bygger seg stille. En som handler mer om nærhet enn kamp, mer om ro enn vilje, mer om å stå i deg selv med varme enn å holde alt sammen med kraft.
Du blir ikke sterk av å alltid være i kontroll. Du blir sterk av å tørre å miste den. Du blir ikke trygg av å ha alle svar. Du blir trygg når du tør å være ærlig, også når du ikke vet. Den dypeste styrken ligger ikke i alt du får til, men i alt du velger å møte, og alt du lar slippe taket.
Kanskje du allerede kjenner det. At du tåler mindre bråk enn før. At du trekkes mot det enkle. At du vil leve i tråd med deg selv i stedet for å imponere noen. Du trenger ikke forklare det. Du trenger ikke forsvare det. Du bygger en indre styrke som står på egne bein.
Denne styrken gjør deg mykere. Den gir deg plass til å være menneske. Du tåler mer, men du tåler også å si nei. Du bærer mer, men lettere, fordi du ikke prøver å holde alt oppe alene. Du lar det som ikke er ditt, falle fra. Du lar det som ikke gir deg noe, tørke inn.
Når du endelig lever styrken din innenfra
Det kommer øyeblikk hvor du kjenner det tydelig. Når du velger å ikke svare fordi det ikke er din kamp. Når du lar ting passere uten å ta dem inn. Når du beskytter roen din fordi du vet hva den betyr. Ikke fordi du er svak, men fordi du har blitt tryggere i deg selv.
Og det som skjer da, er stille, men klart. Pusten blir dypere. Du blir mer til stede. Du trenger ikke hevde deg, fordi tilstedeværelsen din sier det som trengs. Du blir mindre styrt av det rundt deg, fordi kompasset i deg peker renere.
Slik begynner du å leve som den du egentlig er, ikke den du trodde du måtte være.