Belastningen som aldri forsvinner.
Det er en type slitenhet som ikke går over med søvn. Den sitter ikke i kroppen på en tydelig måte, og den lar seg ikke peke på med én årsak. Likevel er den der, jevnt og stille, som et bakteppe i hverdagen. Mange kvinner kjenner denne formen for tretthet godt. Ikke fordi livet er i krise, men fordi det alltid er noe som må holdes sammen. Noe som må huskes, følges opp, justeres.
Dette handler ikke bare om oppgaver, men om ansvar. Det mentale arbeidet som aldri helt skrus av. Oversikten over andres behov, avtaler, stemninger og detaljer som gjør at hverdagen flyter. Selv når det er ro rundt deg, er det noe som jobber videre på innsiden. Det er derfor slitenheten kan være der også på gode dager. Ikke dramatisk, bare konstant.
Denne belastningen er vanskelig å forklare, nettopp fordi den ofte er usynlig. Den gir ingen tydelige utslag før den har bygget seg opp over tid. Mange kvinner er blitt svært dyktige til å bære dette uten å klage. Så dyktige at det nesten blir en del av identiteten. Men det som bæres lenge nok, setter spor, selv når det gjøres med styrke.
Når styrke blir noe du forventes å ha
Styrke er for mange kvinner ikke bare en egenskap, men en rolle. Å være den som klarer, som stiller opp, som tar ansvar når noe må løses. Over tid kan denne rollen bli så naturlig at den ikke lenger oppleves som et valg. Den bare er der. Og med den følger en forventning, både fra omgivelsene og fra deg selv.
Problemet oppstår når styrken ikke lenger gir noe tilbake. Når det å være robust betyr at det alltid er du som får litt mer å bære. Litt flere hensyn. Litt mindre rom til å være sliten uten forklaring. Mange kvinner kjenner på et paradoks her. De er sterke, men nettopp derfor er det vanskelig å si ifra når noe koster.
Denne formen for styrke gir sjelden rom for reell hvile. For selv i pauser ligger det en forventning om å komme tilbake like tilgjengelig, like løsningsorientert. Slitenheten blir ikke et tegn på svakhet, men på at styrken har blitt brukt over tid uten avlastning. Likevel kan det kjennes feil å trekke seg, som om man svikter noe eller noen.
Hvorfor hvile ikke alltid gir energi
Rådet om å hvile mer treffer ofte dårlig. Ikke fordi hvile er uviktig, men fordi det ikke alltid er der problemet ligger. Mange kvinner hviler, de legger seg tidligere, tar pauser, prøver å gjøre mindre. Likevel kjenner de seg like slitne. Dette kan være forvirrende og frustrerende, som om man gjør alt riktig uten å få effekt.
Årsaken er ofte at hvilen bare skjer på overflaten. Kroppen kan være i ro, mens ansvaret fortsetter å løpe. Tankene om det som må gjøres, det som burde vært fulgt opp, det som kan komme til å skje. Så lenge du er den som holder oversikten, vil også hvilen være delvis aktiv. Du er ikke helt ute av drift.
Derfor handler reell hvile ofte mindre om å gjøre ingenting, og mer om å gi fra seg noe. Mindre ansvar. Mindre tilgjengelighet. Mindre indre forhandling. Dette er vanskelig, ikke fordi det er umulig, men fordi det utfordrer gamle mønstre. Hvile begynner først når du ikke lenger må være den som holder alt sammen, hele tiden.
Å gi mindre, uten å miste seg selv
For mange kvinner er dårlig samvittighet den største hindringen for å gi mindre. Ikke fordi de ikke ser behovet, men fordi de har lært at deres verdi ligger i det de bidrar med. Å trekke seg litt tilbake kan derfor føles egoistisk, selv når det er nødvendig. Som om man svikter noe viktig ved seg selv.
Å gi mindre betyr ikke å bli likegyldig. Det betyr å bli mer presis. Å skille mellom det som faktisk er ditt ansvar, og det som bare har blitt det over tid. Dette krever mot, ikke høyrøstet mot, men evnen til å stå i andres skuffelse uten å rette den opp umiddelbart. Å tåle at ikke alt blir perfekt.
Når du begynner å gi litt mindre, skjer det ofte noe uventet. Noe faller ikke sammen slik du fryktet. Noen tar mer ansvar. Noe blir liggende, uten at det er farlig. Og i dette rommet kan det oppstå en annen form for energi. Ikke overskudd i form av effektivitet, men i form av nærvær. Slitenhet er ikke alltid et signal om at du må gjøre mer for deg selv. Ofte er det et signal om at du gjør for mye for andre. Å ta det på alvor betyr ikke å slutte å være sterk. Det betyr å slutte å bære alt alene.