Hei vakre sjel
Det har slått meg i det siste, hvordan livet noen ganger bruker litt ekstra tid før det viser deg hvor du egentlig hører hjemme. Jeg trodde lenge at jeg hadde funnet plassen min, der jeg satt i en helt grei mellomlederjobb og gjorde det som var forventet. Det var trygt nok, ryddig nok, men likevel kjente jeg at noe manglet. Som om jeg gikk rundt med en svak uro som jeg ikke helt klarte å sette ord på.

Og så, nesten uten at jeg selv merket det, begynte ting å endre seg. Ikke brått, mer som et stille puff i riktig retning. Jeg måtte bli voksen, ordentlig voksen, før jeg forsto at universet hadde andre planer enn den trygge ruta jeg hadde valgt. Det viste meg noe jeg egentlig hadde visst hele tiden, men ikke våget å ta på alvor: at jeg hadde en oppgave som lå og ventet, en rolle som passet meg bedre enn det jeg hadde holdt fast ved.

Nå kjenner jeg hvor heldig jeg er som får lov til å bruke den jeg er i det jeg gjør. At jobben og personligheten min ikke lenger drar i hver sin retning, men jobber sammen. Det gir en helt egen letthet når du slipper å gå på akkord med deg selv for å passe inn. Når du kjenner at du faktisk er der du skal stå.

Så jeg vil spørre deg, helt ærlig: er du der du føler du skal være? Eller kjenner du at du står litt på siden av ditt eget liv og ser inn?
Hvis svaret er nei, eller tja, eller jeg vet ikke helt, så er det greit. Det er sånn livet er noen ganger. Men da vil jeg også si dette: du fortjener å gjøre de valgene som løfter deg, ikke de som holder deg fast. Det er lov å forandre kurs. Det er lov å velge deg selv, selv om det betyr at noe må legges bak deg.

Alt blir lettere når du står der du faktisk hører hjemme. Veien blir ikke perfekt, men den blir mer din. Og det er nok. Det holder.

Klem Lykke