Hei – du som stresser deg gjennom dagene
Det er rart hvordan tempoet vårt skrur seg opp uten at vi helt legger merke til det. Plutselig går vi rundt som om vi skylder noen et kappløp, selv om det egentlig bare er oss selv vi prøver å holde tritt med. Stresset legger seg lag på lag, og før vi vet ordet av det, føles dagene mer utvasket enn levd.

Og kanskje kjenner du det samme som mange gjør nå, at tiden har begynt å løpe litt for fort. Uker som forsvinner før du rakk å kjenne etter. Måneder som glir unna uten at du helt fikk fylt dem med noe som ble til et minne. Det er nesten så du stopper opp og tenker, var dette alt, eller glemte jeg å være til stede mens det skjedde?

Vi blir så vant til å holde tempoet oppe at vi glemmer at livet faktisk ikke har dårlig tid. Det er vi som har det. Og det er vi som kan slippe litt tak. For det er i de små pausene du hører deg selv igjen. Det er der tankene får ro nok til å lande, der kroppen får lov til å puste uten å være på vakt hele tiden.

Når du først gir deg selv de øyeblikkene, de helt stille, merker du hvor mye du faktisk savner dem. Du kjenner at skuldrene faller litt. At hjertet slår roligere. At sansene blir litt skarpere, som om du skrur opp kontrasten i ditt eget liv. Plutselig ser du ting du løp forbi før. Latteren til noen. Et blikk som varmet. Lukten av noe som minner deg om en tid du likte. En liten tanke som endelig fikk plass til å komme frem.

Vi snakker ofte om å skape minner, men vi glemmer at minner ikke kommer av ting vi løper gjennom, men av det vi faktisk stopper opp i. Av det vi kjenner. Av det som får tid nok til å synke inn.

Så, en liten påminner til oss alle i dag. Om å ta ned tempoet noen hakk. Ikke fordi du skal være flink, men fordi du har godt av det. Fordi livet kjennes litt mykere når du ikke hele tiden presser deg selv fremover. Fordi du fortjener øyeblikk du faktisk får med deg.

La dagen puste litt med deg. La rytmen bli roligere. Det holder. Det er nok. 

Klem Lykke