DAGENS CHARMS -BUDSKAP SOM TREFFER DEG

Dagens Charms
I dag har jeg trukket dagens charms, og denne gangen var det den lille svarte katten med diamantene som dukket opp. Den sitter der som om den ikke har behov for å imponere noen, men samtidig glitrer den akkurat nok til at du kjenner du må se litt nærmere. Det er alltid noe med akkurat denne katten. Den utstråler en slags egen trygghet, en som ikke bråker, men som likevel fyller rommet.

Denne katten handler ikke om mystikk eller uflaks eller alt det folk pleier å koble svarte katter til. Den handler om deg. Om hvordan du står i deg selv når ting rundt blir utydelige. Om hvordan du kan være stille på utsiden mens det skjer mye inni. Det er lett å tenke at den lille katten er forsiktig, kanskje litt reservert, men egentlig er den bare ærlig nok til å ikke jage etter alt den ikke trenger.

Diamantene som ligger som små prikker over kroppen, er påminnelser. Ikke av noe du skal prestere, men av alt du allerede har vært gjennom. Små, klare lys som dukker opp der ting egentlig kunne vært mørkt. Hver av dem bærer sin egen lille historie, noen sterke, noen vonde, noen du nesten hadde glemt. Og likevel sitter de pent på plass, som om de sier: Dette var krevende, men det gjorde deg skarpere.

Når du ser på den svarte katten i dag, kan du spørre deg selv: Hva er det jeg holder fast i som kanskje ikke trenger streng kontroll lenger? Hva skjer hvis jeg lar noe få hvile uten at jeg står og passer på? Hva ville faktisk skje hvis jeg ga meg selv litt mer luft, litt mer rom, litt mer lov til ikke å være i alarmberedskap?

Du vet selv hvor mye du bærer som ingen legger merke til før du sier det høyt. Du vet hvor lett det er å spenne skuldrene i det skjulte mens du smiler. Denne katten sitter som en slags motvekt til det. Den sier: Du må ikke holde alt oppe hele tiden. Du trenger ikke å være våken for alt som kan gå galt. Du kan lene deg litt tilbake. Du kan gi noe fra deg uten at det betyr at du mister det.

Og kanskje er det akkurat det du trenger å høre i dag. At det ikke handler om å slippe alt, men om å slippe akkurat nok til at du får plass til deg selv igjen. At du kan være både sterk og myk, både skjerpet og trøtt, uten at det gjør deg mindre hel.

Katten står støtt på de små potene sine, og den vet at den klarer seg. Den minner deg på at du også har føtter som kan stå støtt selv når du ikke holder alt oppe for alle andre. At du ikke trenger å følge med på hver minste bevegelse for å sikre at alt går rett vei. At du kan lande litt, puste litt, eksistere litt, uten å falle gjennom.

Den lille svarte katten er ikke med for pynt. Den er her for å hviske om alt du allerede har reist deg fra, om alt du ikke trenger å bære lenger, og om den roen som finnes i å slippe tak akkurat der du har holdt for lenge.

Klem Ayla