Hei du som løper litt for fort
Har du kjent på det selv, hvor fort alt bare går? Hvordan dagene glir over i hverandre, og du nesten glemmer å stoppe opp. Du prøver å rekke alt, være alt, gjøre alt. Det er som om tiden har fått et eget tempo, og du prøver febrilsk å følge med. Og midt i alt – der et sted – mister du deg selv litt.

Vi mennesker er flinke til å holde pusten uten å merke det. Ikke bare sånn fysisk, men inni oss. Vi spenner oss, planlegger, løper videre. Og plutselig sitter du der – med hodet fullt av alt du burde gjort, og kroppen som sier stopp. Hjertet banker litt fortere, tankene suser. Du vet det sikkert – den følelsen når du nesten får panikk av alt du må.

Men vet du hva? Du kan slippe taket litt. Bare i tretti sekunder. Lukk øynene. Pust rolig inn. Og ut. Det høres for enkelt ut, jeg vet. Men prøv likevel. Det gjør mer enn du tror. For akkurat der, i det lille pusterommet, finner du deg selv igjen. Et lite øyeblikk uten krav, uten “må”. Bare deg.

Verden går ikke glipp av deg om du stopper opp litt. Tvert imot – den trenger deg hel. Du fungerer bedre når du får puste, når du gir deg selv rom til å hente deg inn. Så neste gang du kjenner at skuldrene sniker seg oppover, eller at du blir litt kort i pusten – stopp. Pust. Trekk deg litt tilbake fra alt som drar. Det tar bare et halvt minutt, men kan forandre hele dagen.

Kanskje du, som meg, ofte glemmer det. Men hver gang du husker – virker det. Alltid.
Så pust, fine du. Det er ikke alt du skal rekke. Noe skal du bare være i.

Klem Lykke