Når du endelig blir nok for deg selv.
Det er rart egentlig. I mange år lever man på et slags ekko. Små «så flink du er», «du er så sterk», «hvordan får du det til». Det ligger som en jevn summing i bakgrunnen, og man tenker ikke stort over det. Så en dag blir det stille, og stillheten kommer ikke fordi du har tråkket feil, men fordi livet har justert seg litt. Barn vokser opp, jobben går på rutine, folk lar seg ikke imponere av ting som før. Du står der og kjenner et lite stikk du ikke helt vil innrømme. Det sniker seg inn som en svak trekk i rommet, nesten umerkelig i starten, men etter hvert merker du at noe mangler. Et slags mellomrom der responsen pleide å lande.
Når bekreftelsen stilner
Man tror gjerne at selvtillit holder alt oppe, men selvtillit er bare overflaten mens egenverd ligger et helt annet sted. Og når applausen uteblir, blir det tydelig hvor mye du har støttet deg på andres reaksjoner. Det er som å skulle fikse håret uten speil. Du kan prøve så godt du vil, men du aner ikke om det ser fornuftig ut. Da kommer spørsmålet snikende, hvem er jeg når ingen gir meg et eneste nikk. Det er et spørsmål de fleste unngår, men som likevel presser seg frem når livet skifter gir.
Det nye blikket
Kroppen forandrer seg, og det gjør blikket også. Rynker, små skjevheter, alt det vi har lært å irritere oss over, er egentlig små bokmerker fra livet. Likevel skal vi sammenligne oss med glansbilder som ikke ligner et eneste menneske vi faktisk møter. Når du begynner å se deg selv uten den evige kritiske stemmen, merker du at noe løsner. Det blir lettere å forstå at du ikke må være feilfri for å være verdifull. Samtidig vokser lysten til å ta vare på deg selv fordi du innser at du fortjener nettopp det. Ikke som en prestasjon, men som en form for omsorg.
Den indre juryen
Vi kvinner har en lei tendens til å drifte et slags internt dommerpanel. Det går på autopilot, vurderer alt fra hårstrå til tonefall. Vanen er så innarbeidet at vi nesten ikke merker den. Men når du stopper opp og tar et bevisst valg om å senke volumet, skjer det noe. Du lytter til deg selv i stedet for å vente på at andre skal gi grønt lys. Plutselig blir det mer relevant hva du selv mener, og det er der egenverdet får feste. Ikke i store ord eller store handlinger, men i alle de små valgene du tar i det stille.
Ny målestokk
Med tiden ser du at verdien din ikke ligger i hvor mye du leverer eller hvor imponerende du virker. Du trenger ikke være frontfigur for å være viktig. Det holder å være et menneske som står støtt i sitt eget liv. Å være vanlig, men ekte, viser seg å være ganske befriende. Egenverd handler om å være trygg nok til å si nei når det trengs, og si ja når du faktisk vil, uten å sjekke hvem som klapper for det.
Stillheten som styrke
Etter hvert blir stillheten ikke tom, men god. Du kjenner deg igjen i deg selv, og det gir en slags ro som ikke trenger vitner. Du ser at verdien din aldri satt i blikkene som fulgte deg, men i alt du bærer inni deg. Ikke en polert utgave, men den du er når alt pyntet er tatt bort. Kanskje er det nettopp der man endelig oppdager at man er nok, i den rolige vissheten om at egenverd ikke må bekreftes. Det bare er der.