Egenverd uten applaus
Det er rart, egentlig. I mange år lever man på et slags ekko. Små «så flink du er», «du er så sterk», «hvordan får du det til». Det ligger som en jevn summing i bakgrunnen, og man tenker ikke så mye over det. Før det en dag blir stille. Ikke fordi man har gjort noe galt, men fordi livet har flyttet seg litt.

Kanskje barna klarer seg selv. Kanskje jobben ikke lenger utfordrer på samme måte. Kanskje du ikke vekker like mange reaksjoner når du går inn i et rom. Du merker det ikke med én gang, men det kommer snikende – det lille savnet etter å bli sett. Som om man plutselig må lære seg et nytt språk, uten oversettelse.

Når bekreftelsen stilner
Det er lett å tro at egenverd handler om selvtillit, men det gjør det ikke. Selvtillit kan være høylytt, egenverd er stille. Den bor et helt annet sted, dypere.
Når du ikke lenger får klapp på skulderen for alt du gjør, oppdager du hvor mye du har lent deg på andres blikk. Det føles litt som å stå uten speil. Du ser deg rundt, og alt du tidligere ble målt gjennom, er borte. Da må du spørre: hvem er jeg egentlig når ingen følger med?

Det nye blikket
Kroppen forandrer seg, men den forteller også sannheten. Rynkene er ikke feil, de er minner.
Vi har blitt så vant til å jage etter et urealistisk bilde at vi nesten glemmer at ansiktet vårt bærer hele historien. Når du begynner å se på deg selv med vennlighet i stedet for kritikk, skjer det noe stille – men sterkt. Du får lyst til å ta vare på deg selv, ikke for å imponere, men fordi du endelig ser verdien i den du er.

Den indre juryen
Vi kvinner er ofte våre egne strengeste dommere. Vi måler, sammenligner og vurderer oss selv uten stopp. Det blir en vane, nesten som et bakgrunnsprogram.
Men du kan skru det ned. Det starter med å legge merke til når du søker respons, og velge å ikke la det styre deg. Spør heller: hva synes jeg selv? Hvordan føles dette for meg? Det er slik egenverd bygges, lag for lag, stille og ærlig.

Ny målestokk
Etter hvert oppdager du at verdien din ikke har noe med prestasjoner å gjøre. Du trenger ikke være alt for alle. Du kan få lov til å være helt vanlig, men ekte.
Egenverd handler ikke om å skinne, men om å hvile i seg selv. Den handler om å kunne legge seg om kvelden og kjenne at du har vært tro mot deg selv, uavhengig av hvem som la merke til det.

Stillheten som styrke
Det er en slags fred i å ikke jage lenger. Når du ikke lenger trenger applaus, blir det stille – og i den stillheten hører du deg selv igjen. Du oppdager at verdien din aldri lå i hva andre mente, men i alt du faktisk er. Det er ikke en ny versjon av deg, det er bare deg, uten filter, uten prestasjon, uten behov for å bevise noe.

Og kanskje er det nettopp der egenverdet bor. I roen. I vissheten om at du er nok, også når ingen ser.