Hei du vakre sjel som kikker innom

Jeg våknet i dag med tanken på hvor lett det er å miste seg selv litt. Ikke fordi vi vil, men fordi vi så lett lar oss farge av alt rundt oss. Meningene, stemmene, forventningene. Alle de små «du burde» og «du må» som siver inn uten at vi helt merker det. Og plutselig står man der og kjenner at det man gjør, ikke egentlig føles som sitt eget lenger.

Vi mennesker har en tendens til å søke bekreftelse. Vi vil bli forstått, likt, akseptert. Men noen ganger koster det mer enn det gir. For hver gang vi demper stemmen vår for å passe inn, mister vi litt av oss selv. Litt av det som gjør oss unike. Og det er jo nettopp forskjellene våre som gir farger til verden – ikke likhetene.

Jeg tror styrke handler om å tørre å stå støtt i seg selv, også når ingen klapper for det. Å kunne si: «Dette er meg. Dette tror jeg på.» Ikke med sinne, men med ro. Med vissheten om at vi ikke trenger å rope for å være tydelige. Noen ganger er det stille trygghet som snakker høyest.

For det er ingen andre som kan gå veien din for deg. Ingen som vet hvordan hjertet ditt banker, hva som får deg til å gløde, eller hva som føles riktig for deg. Og kanskje er det nettopp derfor det er så viktig å våge å velge selv – selv om det betyr å gå litt alene.

Så i dag vil jeg minne deg på det: Du skylder ikke verden å være noen andre enn deg selv. Du trenger ikke forme deg etter andres tanker om hvem du burde være. Du er ikke her for å passe inn, men for å stå ut – med dine egne farger, din egen stemme og ditt eget lys.

Klem Lykke