Mellom verdene – livet i overgangene ingen snakker høyt om

Det finnes øyeblikk i livet som ikke lar seg plassere noe sted. De føles verken som begynnelsen på noe nytt, eller som slutten på noe gammelt. De er ikke bunn eller topp, ikke mørke eller lys, bare… noe midt imellom. Og det er kanskje akkurat der det skjer mest. I det rommet ingen lærer oss å snakke om, men som vi alle går gjennom før eller siden. Det udefinerte. Det uferdige. Det stille.

Du vet du står der når noen spør hvordan det går, og du ikke vet hva du skal svare. Du føler deg kanskje ikke trist, men heller ikke særlig glad. Du vet ikke helt hva du lengter etter, men du kjenner at noe er i bevegelse under overflaten. Det er som om du har ett bein i det som var, og ett i det som kanskje kommer, men bakken under deg er fortsatt myk og uformet. Og ingen ga deg kart for dette landskapet.

Stillheten etter stormen – og før neste pust
Overganger kan komme etter store endringer, som brudd, sykdom, flytting, dødsfall, barn som flytter ut eller jobber som glipper. Men de kan også komme snikende uten åpenbar grunn. Som en stille fremmed du ikke helt vet om du skal slippe inn. Kanskje har du ikke mistet noe, men du føler likevel at noe har glidd unna. Kanskje kjenner du plutselig at det du alltid har trivdes med, ikke lenger gir samme mening. Og så står du der. Ikke som en versjon av deg selv som var, men heller ikke som den du skal bli.

Det kan være frustrerende. For det finnes ikke målestokker for mellomrommene. Ingen tydelige overskrifter, ingen resultater å vise til. Du får ikke applaus for å stå i noe utydelig. Likevel er det i dette rommet at det nye ofte spirer frem. Ikke med brask og bram, men i små, skjøre knopper som bare tør å vise seg når du blir værende i det som er.

Den indre portalens stille kraft
I mange spirituelle tradisjoner omtales overganger som portaler. Noe må få dø før noe annet kan fødes. Det høres poetisk ut – og det er det også – men det betyr ikke at det føles så vakkert når du står midt i det. En portal er ikke alltid en dør du åpner. Ofte er det en tunnel du må gå gjennom i mørket, uten garanti for hva som venter på den andre siden. Du har ikke med deg gamle veivisere, og kompasset du pleide å stole på, virker som det har fått magnetisk forstyrrelse. Og det du kanskje trenger aller mest, er noen som sier: Det er helt greit. Det er ikke deg det er noe galt med. Du er bare mellom to verdener.

Når du ikke lenger kan gå tilbake
Det er en spesiell form for smerte å ikke lenger passe inn i noe du en gang elsket. Kanskje gjelder det et forhold, et fellesskap, en rolle, en by, et yrke. Du prøver å kle det på deg igjen, men det strammer, eller henger og slenger som noe du har vokst fra. Men du vet heller ikke hva du skal kle deg i nå.

Mellomverdensrommet er som å stå naken på et jorde i solnedgangen. Du er ikke klar til å løpe, men du er ferdig med å skjule deg. Og midt i all den usikkerheten begynner noe nytt å puste under huden. Ikke som en brølende revolusjon, men som et rolig, stødig hjerteslag. Noe inni deg vet at du aldri ville klart å gå tilbake. Og det er egentlig en velsignelse.

Stillstandens nødvendighet
Samfunnet vårt liker ikke pauser. Det hyller de som vet, som handler, som tar kontroll. Men den indre reisen krever det motsatte. Den ber deg bli i det ubehagelige. Være i det som ikke kan forklares. Hvile i usikkerheten uten å pakke den inn i raske løsninger. Det krever mot å ikke søke svar for tidlig. Det finnes en slags helbredelse i å tørre å være uklar. Å si: Jeg vet ikke helt hvor jeg er. Men jeg vet at jeg er på vei.

Du er ikke alene
Det som ofte gjør disse overgangene ekstra vanskelige, er at vi tror vi er alene om dem. Det snakkes ikke høyt om mellomrommene. De finnes ikke i milepælsbøker eller i feedene vi scroller oss gjennom. Der ser alt ut som enten før eller etter, aldri i selve bruddet. Men spør du nok mennesker, vil du høre de samme tonene igjen og igjen: Jeg hadde en periode der alt føltes som limbo. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger. Jeg måtte falle litt sammen før jeg skjønte hvor mye nytt som kunne vokse i meg.

Det er ikke svakhet. Det er fødsel. Bare uten fødselslydene og fødestua.

Hvordan navigere i et landskap uten skilt
Det finnes ikke én vei gjennom. Men her er noen milde påminnelser, til deg som står midt i et skifte:

– Ikke skynd deg ut av det. Det ubehagelige rommet har gaver du bare får hvis du blir værende.
– La følelsene få være uklare. Du trenger ikke analysere alt. Noe skal bare få føles.
– Hvile er produktivt i denne fasen. Det du tror er passivitet, kan være dyp bearbeidelse.
– Finn dine mellomverdens-vitner. Kanskje én venn, én bok, én sjel som også har vært der.
– Stol på at noe i deg vet veien, selv når du ikke gjør det bevisst. Det er ikke logikken som leder deg nå. Det er den indre strømmen.

Og så, plutselig…
En dag legger du kanskje merke til at noe har endret seg. Ikke med store fanfarer, men med en stille trygghet. Du står litt rettere i kroppen. Du våkner med et snev av forventning, der det før var tomhet. Du trenger ikke lenger forstå nøyaktig hva som skjedde. Du bare vet at du har kommet gjennom noe. At du har krysset en terskel. At portalen du en gang fryktet, var en dør inn i mer av deg selv. Og når du møter noen andre som en dag sier: Jeg vet ikke helt hvor jeg er i livet akkurat nå… Så vil du nikke, kanskje smile litt. For du vet hvordan det er å leve mellom verdener. Og du vet at det, i seg selv, er en hellig reise.