Å leve med tegn – hilsener vi nesten overser.
Det finnes dager hvor alt føles helt vanlig. Kaffekoppen er lunken, skyene ligger flate over byen, og du kan ikke huske hva du drømte i natt.
Alt tikker og går. Men så, midt i det hverdagsgrå, skjer det noe som får deg til å stoppe opp.
En fjær på dørmatta.
Et ord du akkurat tenkte på, som plutselig sies høyt på radioen.
Et tall som gjentar seg, igjen og igjen, på klokken, kvitteringen, bilskiltet.
Eller den følelsen som dukker opp, uten forvarsel, som om noen har lagt hånda si på skulderen din og sagt: Se her, dette er til deg.
De fleste rister det av seg. Tilfeldigheter, sier vi.
Men hva om det ikke er det?
Hva om livet, eller universet, eller det vi ennå ikke har ord for, sender oss små hilsener hele tiden?
Hva om tegn ikke er noe vi skal lete etter, men noe vi skal gjenkjenne?
Det stille språket
Tegn er ikke rop.
De er hvisk.
De sier ikke: Gjør dette. Du må velge den veien.
De sier bare, mykt og umerkelig: Er du våken? Ser du meg?
Det finnes ikke en fasit for hvordan tegn ser ut.
De kommer som det som gir deg gåsehud.
Som det du plutselig legger merke til tre ganger på en uke.
Som drømmen som henger igjen i deg dagen etter, selv om du ikke husker bildene.
Som den boken du får anbefalt av tre forskjellige mennesker, og som du innerst inne vet at du trenger å lese.
Du vet det, fordi det kjennes annerledes. Ikke spektakulært, nødvendigvis. Men sant.
Når det ikke gir mening, og likevel gjør det
Et tegn trenger ikke være tydelig for logikken din. Ofte er det nettopp det som er poenget.
Det snakker til noe dypere enn fornuft. Noe eldre i deg.
En hukommelse som ligger under tankene, kanskje under hele livet.
En viskning som minner deg på at du ikke er alene. At du er vevd inn i noe større.
Du kan ikke alltid forklare hvorfor det berører deg.
Hvorfor akkurat det ordet i akkurat den boka fikk deg til å stoppe.
Hvorfor den tilfeldige samtalen på bussen føltes som en beskjed.
Men noe i deg forstår det likevel.
Ikke overtenk, bare legg merke til
Tegn tåler ikke å bli revet i stykker av analyse. De trekker seg unna hvis vi prøver å dissekere dem.
Det handler ikke om å forstå med hodet, men om å være til stede med hjertet.
Du trenger ikke jakte, ikke tolke, ikke bygge store konklusjoner rundt det som skjer. Du trenger bare å legge merke til det.
Det holder.
Noen ganger er det bare en liten påminnelse om at du er elsket.
At du ikke går alene.
At noe i deg visste, lenge før du spurte.
Eksempler på tegn, eller kjærlighetsbrev i forkledning
En kvinne jeg møtte fortalte at hun hver gang hun følte seg rådvill, begynte å se sommerfugler.
Ikke ekte, nødvendigvis, men på reklameplakater, bokomslag, som smykke på genseren til en forbipasserende.
Det ble hennes lille tegn på transformasjon. På at hun var i ferd med å endre seg.
En annen sa at hver gang hun sto foran en stor avgjørelse, dukket det opp svarte fugler. Ravn, kråke, skjære.
Hun lærte seg å lytte da, og ikke bare gå på autopilot.
Jeg kjenner en som alltid ser 22:22 på klokken når han er i ferd med å glemme seg selv.
For ham har det blitt et vennlig dult, som om livet sier: Kom tilbake, kom hjem.
Hvordan vet du at det er ekte?
Det korte svaret er: Du vet det ikke. Det lange svaret er: Du vet det likevel.
For det handler ikke om bevis, men om forbindelse.
Tegn er ikke kommandoer. De er invitasjoner.
De leder ikke nødvendigvis til handling, men til tilstedeværelse.
Det som gjør et tegn ekte, er ikke hvor magisk det er, men hva det vekker i deg.
Den stilleste stemmen
Det finnes en stemme i oss som vet. Den snakker ikke høyt. Den maser ikke. Den venter.
Når vi våger å stille oss åpne, ikke desperate, bare lyttende, begynner vi å høre den igjen.
Kanskje først bare som en dragning. Et lite sukk i brystet. En ro der det før var uro.
Tegn er ofte det første språket denne stemmen bruker.
Ikke prøv for hardt
Hvis du leser dette og kjenner at du må begynne å se tegn, pust ut. Du trenger ikke fremkalle dem. De er der allerede.
Ofte kommer de først når du slutter å lete. Når du tør å være i det som er, uten å kreve at noe skal skje.
Når du har senket skuldrene. Latt tankene drive. Når du gjør noe hverdagslig, og plutselig kjenner det:
Noen så meg.
Noen sendte dette.
Noen ganger er det bare deg selv
Det er lett å tenke at tegn må komme utenfra, at universet sender dem som små postkort.
Og det kan det godt hende det gjør. Men av og til, kanskje oftere enn vi tror, er tegnene også vår egen indre stemme,
som har funnet en vei opp til overflaten.
En melding fra deg, til deg. Gjennom symboler, mønstre, tiltrekninger.
Som en sløyfe gjennom lagene av deg selv, for å minne deg på hvem du er.
En liten øvelse til slutt
I kveld, når du legger deg, kan du spørre:
Vis meg noe i morgen. Noe jeg trenger. Noe jeg ikke visste at jeg visste.
Og så lar du det være med det. Ingen forventninger. Bare et åpent rom.
Kanskje ser du ingenting.
Kanskje føler du noe.
Kanskje kommer det en fjær dalende ned på fortauet, og du bare vet.
Tegn er ikke bevis.
De er berøring.
De er ikke svar.
De er samtale.
Og kanskje, kanskje, er det ikke så viktig hvem som sender dem. Kanskje er det nok at du så dem.