Du ser det kanskje ikke til daglig, men tiden er der alltid. Den renner stille som sand gjennom et timeglass. Du kjenner den i pusten som går, i hjertet som slår, i stillheten mellom to øyeblikk. På mange måter er tiden vår nærmeste følgesvenn, og samtidig det vi kjemper mest mot. Vi prøver å rekke, skynde, utsette, presse og holde fast. Men tiden lar seg ikke temme. Den bare går.
I møte med tiden står vi alle nakne. Ingen penger, makt eller kontroll kan bremse den. Den fortsetter å renne, uansett hva vi gjør. Og nettopp derfor er tiden en av våre viktigste spirituelle læremestere. Den viser oss at alt har sin rytme, sitt forløp og sin slutt. Den minner oss på at intet varer evig, og at hvert øyeblikk derfor bærer på en skatt vi ofte overser.
Et timeglass er ikke bare et instrument, det er en påminnelse. Hver sandkorn som faller, er en mikroerfaring, en puls, en mulighet. De forsvinner ikke i intet, de legger seg lag på lag i bunnen, og blir til det som har vært. Og vi, vi lever mellom det som har falt og det som ennå er igjen. Akkurat der, i det smale rommet, foregår livet.
Tiden spør ikke om du er klar. Den bare fortsetter. Men du kan møte den med nærvær. Du kan se den i øynene og si: Jeg er her. Jeg puster. Jeg velger å være våken. Når du gjør det, forandrer tiden seg. Den blir ikke lenger en fiende eller en flukt. Den blir et rom du kan fylle med mening, små undre og ekte oppmerksomhet.
Mange søker åndelig utvikling gjennom teknikker, ritualer og verktøy. Men hva om noe av den største visdommen allerede ligger i det som omgir oss hele tiden? Soloppgangen. Månen som skifter. Kroppen som eldes. Hjertet som banker. Alt dette er tid. Alt dette er bevegelig hellighet.
Når du står på stranden og ser bølgene komme og gå, er det ikke bare hav du ser. Det er tid, i bevegelse. Når du holder et timeglass og ser sanden renne, er det ikke bare et objekt du ser. Det er liv, i flyt. Og når du stopper opp i din egen hverdag og virkelig kjenner øyeblikket, er det ikke bare en pause. Det er kontakt.
Tiden har kanskje ikke stemme, men den snakker likevel. Og det den sier, er verdt å lytte til.