Noen mennesker har det som nesten kan kalles en overnaturlig evne. Ikke til å spå fremtiden eller lese auraer, men til å fullstendig ignorere virkeligheten mens den roper rett inn i øret deres. Du vet, de som later som alt er greit, selv når sofaen brenner og hele huset står i flammer. Velkommen til feltstudiet av det vi i dag kaller strutsesyken.
Strutsesyken, for de som ikke er kjent med det svært uoffisielle begrepet, er den psykologiske (og tidvis spirituelle) tilstanden der en person nekter å forholde seg til utfordringer, konflikter eller ubehag. De trekker seg unna, bagatelliserer, unngår blikkontakt og later som om alt ordner seg av seg selv, helst uten at de trenger å si et eneste ord. Dette er ikke nødvendigvis vondt ment. Det er bare… struts. En slags forsvarsmekanisme kledd i taushet, bortforklaringer og veldig mange «det går bra»-meldinger.
Men hvorfor er dette relevant i et spirituelt perspektiv?
Fordi sann spirituell utvikling handler om å møte det som er, ikke bare det som er behagelig. Du kan meditere, rense chakraene dine og legge orakelkort i blinde, men hvis du ikke tør å møte deg selv i speilet når ting stormer, er du fortsatt på flukt. Og det gjelder ikke bare deg. Det gjelder også hvordan du forholder deg til andre som flykter.
Det er fristende å bli frustrert på dem med strutsesyken. De som nekter å ta ansvar, de som aldri sier unnskyld, og som snakker om været når du egentlig prøver å ta opp det som virkelig betyr noe. Men sett gjennom spirituelle briller, har også disse menneskene en rolle. De lærer oss tålmodighet. De utfordrer evnen vår til å stå støtt i sannheten uten å kreve at andre må gjøre det samme. Og de viser oss hva frykt egentlig kan få folk til å gjøre – eller ikke gjøre.
Spirituell vekst handler ikke om å tvinge andre til oppvåkning. Det handler om å våkne selv, og la andre få være der de er, uten å la deres uvilje trekke deg ned. Det er forskjell på å vise forståelse og å bli med ned i sanden. For å si det sånn: Det er fullt mulig å ha medfølelse med strutsen uten å begynne å grave etter en egen sanddyne.
I praksis betyr det at du noen ganger må la folk få være i sin egen benektelse, samtidig som du står i din egen sannhet. Du trenger ikke skrike, overtale eller dytte. Du trenger heller ikke ta ansvar for andres emosjonelle flukt. Det du trenger, er å holde energien din ren. Klar. Tilstede. Og sterk nok til å tåle at ikke alle er klare til å møte deg der du er.
Noen ganger kommer de etter. Andre ganger ikke. Begge deler er en del av reisen. Så hva gjør du når noen rundt deg lider av strutsesyken?
Først: Pust. Ikke ta det personlig. Dette handler sjelden om deg, det handler om deres eget uforløste indre. Så: Sett grenser med ro, ikke aggresjon. Si det du trenger å si, uten å kreve respons. Vær som et fjell i vinden – tilstede, urokkelig, men ikke sint. Og til slutt: Gå videre når tiden er inne. Ikke i bitterhet, men i visdom. Du skal ikke dytte strutsen opp av sanden med makt, men du trenger heller ikke bli sittende og vente på at den skal ta mot til seg. Spirituell modenhet handler ofte om å se klart – også når andre ikke vil se i det hele tatt.
Så neste gang du møter en person som smiler bredt mens alt rakner, eller som endrer samtaleemne hver gang noe begynner å ligne ærlighet, vit dette: Du ser det fordi du er klar. De gjør det ikke, fordi de ikke er det ennå. Og det er helt greit. Din oppgave er ikke å dømme eller overbevise, men å leve som et eksempel på hva det vil si å stå i lyset.
Og hvis du noen gang selv kjenner dragningen mot sanden, og det gjør vi alle fra tid til annen – så minn deg selv på at det finnes langt mer frihet i å møte det som er, enn i å unngå det.
Selvinnsikt er tross alt den mest stilfulle hatten du kan bære, langt mer flatterende enn et hode fullt av sand.