Det begynner ikke alltid med et kall fra universet eller et glødende symbol i natten. Noen ganger begynner det med at du mister nøklene dine for fjerde gang den uken, og plutselig tenker du: “Kanskje det er på tide å begynne å lytte innover.” Ikke fordi nøklene prøver å fortelle deg noe, men fordi du innerst inne vet at det er noe i deg som lengter etter retning, og kanskje også en viss magi.
Og slik starter det. Ikke med brask og bram, men med en stille følelse av at noe er i ferd med å våkne. Ikke dramatisk, ikke overjordisk – men som en slags myk kribling i mellomgulvet. En slags indre latter som vet at du har noe uoppdaget i deg, og at det er på tide å slutte å late som om du ikke merker det.
Du begynner å ane konturene av evner. Ikke nødvendigvis i form av lyn og torden, men som små drypp. En tanke du ikke vet hvor kom fra, som viser seg å være riktig. En følelse i magen som advarer deg mot noe, og som du endelig begynner å ta på alvor. Eller kanskje du alltid har visst når det ringer, hvem det er, og begynner å mistenke at det ikke bare er flaks.
Det er ikke at du plutselig blir en visjonær mystiker på heltid. Men du merker at noe i deg ikke lenger kan ties i hjel. At det finnes en indre verden, og at du er i ferd med å få kart og kompass utdelt, om enn i litt uoversiktlige porsjoner. Du skjønner at reisen ikke handler om å bli en annen, men om å avlære alt det som ikke egentlig er deg.
På denne veien får du følge. Ikke nødvendigvis av mennesker, men av innsikter, bilder, drømmer og merkelige synkroniteter som treffer deg som små blinkende påminnelser om at du er på riktig spor. Og plutselig får du øye på fantasien din igjen. Ikke som noe barnslig, men som en kanal – som en dør inn til visdom du ikke husket at du hadde med deg. Du skjønner at det du tidligere kalte innbilning, kanskje egentlig var kontakt.
Det kan hende du begynner å skrive. Kanskje du maler, kanskje du begynner å trekke kort, snakker med planter eller plutselig skjønner hva katten din har ment hele tiden. Det spiller ingen rolle hva det er. Poenget er at du åpner. At du lytter. At du følger den ulogiske, men frydefulle stemmen som sier “gå dit”, og som ikke forklarer hvorfor.
Du utvikler deg. Ikke lineært, ikke i punkter, og ikke nødvendigvis i komfort. Men du gjør det likevel. Du lærer deg å stole på det som føles ekte, selv når det ikke kan bevises. Du begynner å kjenne forskjellen på frykt og intuisjon, på støy og innsikt. Du blir mer til stede, og samtidig mer forbundet med noe større. En slags stille utvidelse, der du plutselig står i deg selv med en ny tyngde, men også med en letthet du ikke visste du kunne eie.
Og midt i dette – midt i alle spørsmålene og forvirringen og de vakre, små eureka-øyeblikkene – innser du at det ikke handler om å “komme frem”. Det handler om å gå, å sanse, å vokse, og å tørre å være i prosess. Du kan fortsatt brenne middagen og si feil ting på feil tidspunkt, men likevel kjenne at du er i utvikling, og at det er merkelig vakkert.
Du trenger ikke være ferdig. Du trenger bare å være i gang. Og det er du. På din måte, i ditt tempo, med ditt sett av evner, rariteter og dybder. Og det er mer enn nok.
Noen reiser kan ikke forklares. Men de forandrer deg, en liten innsikt av gangen. Og de gjør det med både alvor og glimt i øyet, slik bare ekte magi kan.