Noen reiser kan ikke forklares, men de forandrer deg likevel.
Noen reiser kan ikke forklares, men de forandrer deg likevel. Det begynner ikke alltid med et kall fra universet eller et glødende symbol i natten. Noen ganger starter det med at du mister nøklene dine for fjerde gang den uken, og plutselig tenker du: “Kanskje det er på tide å begynne å lytte innover.” Ikke fordi nøklene prøver å fortelle deg noe, men fordi du innerst inne vet at noe i deg lengter etter retning og kanskje også en viss magi.
Og slik starter det. Ikke med brask og bram, men med en stille følelse av at noe er i ferd med å våkne. Ikke dramatisk, ikke overjordisk, mer som en myk kribling i mellomgulvet. En indre latter som vet at du har noe uoppdaget i deg, og at det er på tide å slutte å late som om du ikke merker det.
Du begynner å ane konturene av evner. Ikke i form av lyn og torden, men som små drypp. En tanke som viser seg å være riktig. En følelse i magen du begynner å ta på alvor. Eller kanskje du alltid har visst hvem som ringer før du ser skjermen, og nå mistenker du at det ikke bare er flaks.
Det handler ikke om å bli en fulltidssynsk mystiker. Bare at noe i deg ikke lenger lar seg overse. En indre verden som begynner å dele ut kart og kompass, selv om instruksene kommer i litt ujevne porsjoner. Og du skjønner at reisen handler mer om å avlære det som ikke er deg, enn å bli noe nytt.
Når innsiktene følger deg som små gnister
På veien får du følge. Ikke nødvendigvis av mennesker, men av innsikter, bilder, drømmer og synkroniteter som dukker opp som små blinkende påminnelser om at du er på riktig spor. Du får øye på fantasien din igjen, ikke som noe barnslig, men som en kanal, en dør inn til en visdom du egentlig hadde med deg hele tiden. Kanskje det du kalte innbilning, var kontakt.
Kanskje du begynner å skrive, male, trekke kort, snakke med planter eller plutselig skjønner hva katten din prøver å si. Det spiller ingen rolle hva det er. Poenget er at du åpner opp. At du lytter. At du følger den rare og frydefulle stemmen som sier “gå dit”, uten å forklare noe som helst.
Du utvikler deg. Ikke i rette linjer eller pent oppstilte punkter, og ikke alltid komfortabelt. Men du gjør det. Du lærer deg å stole på det som føles ekte, selv når det ikke kan bevises. Du kjenner forskjellen på frykt og intuisjon, på støy og innsikt. Du står mer i deg selv, men med en letthet du kanskje ikke engang visste at du kunne eie.
Når du innser at prosessen er selve poenget
Midt i alle spørsmålene, forvirringen og de små eureka-øyeblikkene innser du at det ikke handler om å komme frem. Det handler om å gå, sanse, vokse og tørre å være i prosess. Du kan fortsatt brenne middagen og si rare ting på feil tidspunkt, men likevel vite at du er i utvikling og at det er merkelig vakkert.
Du trenger ikke være ferdig. Du trenger bare å være i gang. Og det er du. På din måte, i ditt tempo, med ditt sett av evner, rariteter og dybder. Og det er mer enn nok. Noen reiser kan ikke forklares. Men de forandrer deg, en liten innsikt av gangen. Og de gjør det med både alvor og glimt i øyet, slik bare ekte magi kan.