Noen dager er det som om hele verden går i stillhet. Ikke fordi det er ro, men fordi du kjenner et indre landskap hvor ingen har vært på en stund. Et rom i deg som ikke trenger støy, ikke trenger svar, men som lengter etter at du skal være helt til stede. Det er ikke tomt. Det er bare stille. Og det er her du begynner å høre deg selv igjen.
Det er lett å tro at lys bare hører hjemme i det lyse. At varme bare finnes der alt er trygt og lyst og ryddig. Men sannheten er at det finnes et lys som bare lar seg finne når du våger å være i mørket. Ikke mørket som skremmer, men mørket som renser. Som lar deg slippe kontrollen og bare være i det som er. Mørket som gjør at selv det minste gnist virker som en soloppgang.
Det finnes øyeblikk hvor du kjenner at noe må dø for at noe nytt skal få leve. Ikke dramatisk, ikke voldsomt, men ekte. Kanskje det er et mønster du er ferdig med, kanskje en måte å tenke på, eller en lojalitet til en versjon av deg selv som du ikke lenger kjenner deg igjen i. Slike overganger er ikke alltid synlige for andre. Men du vet det. Du kjenner det i ryggraden, i drømmene, i kroppen som plutselig sier nei til det du før sa ja til.
Og da er det én ting som gjelder. Du må holde deg selv. Ikke forstå alt, ikke rydde alt opp, men holde deg – som du ville holdt et barn som gråter i mørket. Med nærhet, med varme, og uten krav om å skulle få det til. Det er dette som er det egentlige lyset. Ikke det blendende, men det stille. Ikke det som skriker, men det som bare er.
Spirituell vekst skjer ofte i det skjulte. Den tar ikke nødvendigvis stor plass, men den forandrer deg. Den gjør deg varmere, ikke hardere. Mer mottakelig, ikke svak. Du lærer å se i mørket, og du lærer å stole på at det du bærer i deg – det innerste lyset – ikke slukner bare fordi livet blir tyngre en stund.
Det er ikke en svakhet å gå stille. Det er styrke i å bære seg selv med ærbødighet. Å tenne et lys, ikke fordi det skal vises for andre, men fordi du vet at det betyr noe. For deg. For feltet du er i. For energien som bærer deg videre.
Du trenger ikke gjøre alt i dag. Du trenger ikke se hele veien fremover. Det holder å vite at du er i bevegelse. At du velger å møte det som er, og at du ikke slukker ditt eget lys selv når alt annet føles mørkt.
Det er nettopp da det lyser sterkest.