Noen lys tennes ikke for å vise vei, men for å gi varme mens du venter.
Noen dager er som om verden holder pusten. Ikke fordi alt er stille, men fordi du kjenner et sted i deg som du ikke har besøkt på lenge. Et indre rom som ikke vil ha forklaringer, tempo eller prestasjoner. Det vil bare ha deg. Ikke den versjonen du viser andre, men den som puster under alt. Det er ikke et tomt rom. Det er et rom som venter på at du skal høre deg selv igjen.
Lyset du bare finner i mørket
Vi tror ofte at lys hører hjemme i klarhet. At varme kun finnes der alt er ryddig og forståelig. Men det finnes et annet lys – det som bare åpner seg når du tør å være i mørket. Det mørket som renser. Det mørket som gjør at du slipper taket i kontrollen og bare lar deg synke litt dypere inn i deg selv. I dette rommet blir selv den minste gnist kraftfull. Som om universet legger en hånd på skulderen din og sier: «Her er du trygg.»
Når noe må slippe taket
Det finnes øyeblikk i livet hvor du kjenner at noe må få dø for at noe annet skal vokse frem. Ikke voldsomt eller dramatisk, men stille og presist. Kanskje er det et mønster som har holdt deg tilbake. Kanskje er det et forhold til deg selv som ikke lenger stemmer. Kanskje er det en rolle du har båret for lenge. Disse overgangene er usynlige for andre, men uunngåelige for deg. Du kjenner det i kroppen når noe er ferdig.
Å holde seg selv gjennom skiftet
I slike øyeblikk er det én ting som trengs: at du holder deg selv. Ikke prøver å prestere deg ut av mørket. Ikke presser deg frem mot det du ikke er klar for. Bare holder deg, som du ville holdt et barn som er redd. Med varme. Med tålmodighet. Uten krav. Dette er det egentlige lyset – det som brenner inne i deg, ikke det som skal vises frem til andre.
Vekst som skjer i det skjulte
Spirituell vekst skjer ofte bak lukkede dører. Ingen fanfare, ingen store gjennombrudd, bare et stille skifte som gjør deg varmere og mer mottakelig. Du lærer å se i mørket, og du lærer å stole på at lyset i deg ikke slukner av tyngde. Det brenner rolig videre, selv når livet føles krevende. Det gjør deg mer ekte, ikke mer skjør.
Lyset som holdes for din egen skyld
Å tenne et lys trenger ikke handle om å finne veien. Noen ganger handler det bare om å ha noe som holder deg mens du venter. Et lite symbol på håp, et anker, et bevis på at du ikke gir opp deg selv. Det trenger ikke være dramatisk. Det trenger bare være ditt. Et lys for legetiden. Et lys for stillheten. Et lys som minner deg på at du fortsatt er her, og at du fortsatt er på vei.
Du trenger ikke skynde deg
Du trenger ikke se hele veien fremover. Du trenger ikke ha alle svarene. Det holder å vite at du er i bevegelse – selv når det er sakte. Du skal ikke slukke lyset ditt bare fordi livet ble mørkere i en periode. Det er nettopp nå det trengs. Og nettopp nå det lyser sterkest. Lyset som brenner for deg, er ikke der for å veilede andre. Det er der for å varme deg mens du venter på det neste som skal åpne seg. Det er mer enn nok.