Det begynner kanskje ikke med et ønske, men med en slitenhet. En følelse av at noe i deg er i ferd med å gå tomt for forklaringer. Du gjør det du skal, møter opp i livet ditt, men likevel er det som om noe i deg visker forsiktig innenfra og spør: er dette alt?
Og da skjer det gjerne noe subtilt. Du legger merke til lyset litt oftere. Du drømmer mer intenst. Du begynner å høre en indre stemme som ikke roper, men som står fast ved det den sier. Ikke for å overtale deg, men for å minne deg på noe du har visst hele tiden.
For sannheten er at noe i deg allerede er i gang. Noe som ikke venter på at du skal gjøre deg fortjent til det, men som bare venter på at du skal komme hjem til deg selv igjen. Og dette “noe” kan ikke jages frem. Det må nærme seg på sin egen måte, i sitt eget tempo, og gjennom veier du kanskje ikke forstår helt før etterpå.
Det er lett å tro at vekst må være synlig. At utvikling betyr store endringer, nye steg, drastiske beslutninger. Men ofte er det motsatte sant. Det er i det tålmodige, det nesten usynlige, at det dypeste skjer. Når du velger å kjenne etter i stedet for å overse. Når du våger å vente litt lenger før du svarer. Når du for første gang lar noe få spire uten å trekke det i retning du allerede har vært.
Du trenger ikke være modig hele tiden. Du trenger ikke alltid vite hva du gjør. Men du må være villig til å møte deg selv der du faktisk er. Ikke der du ønsker å være, eller der du tror du burde være, men akkurat her. Med føttene plantet i det som er sant i deg nå.
Og ja, det kan være sårt. For alt som skal blomstre, må først mykne. Alt som skal åpne seg, må først slippe noe annet. Det kan være gamle tankemønstre, relasjoner du har vokst ut av, roller du har holdt fast i for å føle deg trygg. Men etter hvert kjenner du det likevel. At det gjør litt mindre vondt å gi slipp enn det gjør å holde fast.
Det er en slags oppløsning, men også en begynnelse. En ny tilstedeværelse i deg, som ikke trenger å forklares. Den bare er der. Og det er her den ekte styrken din finnes. Ikke i fasader eller løsninger, men i hvordan du møter deg selv når ingen ser på. Med mildhet, med nysgjerrighet, med en villighet til å bli litt mer deg selv hver dag.
Så vær raus. Vær litt treg om du trenger det. Vær alt du er, uten å sensurere det som fortsatt er i utvikling. For det du bærer i deg, vet allerede hvordan det skal åpnes. Det har aldri glemt det, bare ventet på at du skal kjenne etter. Ikke fordi det haster, men fordi det er klart.
Og kanskje, om du lytter ordentlig, vil du høre at det allerede har begynt.