Noen ganger skjer det noe så uventet og stille at du nesten ikke tør å tro på det. En sky i form av et hjerte, midt på en helt vanlig dag. En lukt som ikke har vært der på lenge. En sang som kommer akkurat når du trengte den. Et nærvær i rommet du ikke kan forklare, men som kjennes ekte.
Det er ikke nødvendigvis noe du kan se med øynene, men du vet det likevel. Du vet at det finnes noen der, på den andre siden av sløret, som fortsatt bryr seg. Som følger deg med samme varme blikk. Som kjenner deg. Og som sender små drypp av kontakt når du trenger det mest.
De du har elsket, og som ikke lenger har kropp, har ikke sluttet å være. De har bare byttet form. De er ikke borte. De har bare trukket seg tilbake fra det synlige, men det betyr ikke at de har forlatt deg. Tvert imot, de er ofte nærmere nå enn før, fordi de kan være med deg i alt. I stillheten. I tårene. I latteren. I de små valgene du tar som de ville forstått.
Kanskje du har kjent det som et trykk i brystet. En indre ro som plutselig fyller deg uten forklaring. En hånd du ikke kan se, men som likevel holder deg. Eller kanskje bare en visshet. Ikke tankemessig, men dypere enn det. Noe i deg vet. De er ikke langt unna.
Åndeverden er ikke et sted. Det er en tilstand. En vibrasjon. Og når hjertet ditt åpner seg, er du allerede i kontakt. Du trenger ikke kunne teknikker. Du trenger ikke forstå hvordan det fungerer. Du trenger bare å være ærlig med følelsene dine. Det er der forbindelsen skjer.
De du har mistet, vil ikke at du skal gå videre uten dem. De vil at du skal gå videre med dem, i hjertet, i minnene, i kjærligheten som ikke tar slutt. Og noen ganger, når du minst venter det, lar de deg merke det. En hilsen. Et tegn. Noe som sier: jeg er her, jeg følger med, jeg ser deg.
Du trenger ikke tvile på det du kjenner. Du trenger ikke forklare det. Det er ekte, og det er ditt. Og i de øyeblikkene hvor sorgen kjennes tung og tomheten stor, kan du vite at kjærligheten deres ikke ble borte. Den bare skiftet språk.
Den snakker nå i lys. I stillhet. I drømmer og tilfeldigheter som ikke er tilfeldige. Og den bærer deg, videre.
Ikke fordi du må gi slipp. Men fordi du nå kan gå videre med visshet i stedet for savn. Og kanskje neste gang du ser et hjerte på himmelen, vil du vite det, helt uten ord. Noen du har elsket, elsker deg fortsatt.
Bare fra litt høyere hold.