Det er lett å tro at vi må gjøre mer for å få kontakt med oss selv. At vi må prestere, lære, utvikle og forstå. Men noen ganger er det motsatte som skjer. Det er når vi slutter å jage, at vi plutselig kjenner hvem vi er. Det er når vi setter oss ned, lar skuldrene senke seg, lar vinden blåse gjennom tankene og lar havet gjøre jobben med å rydde opp litt på innsiden.
Disse stolene ved vannet sier mer enn mange bøker. De sier: du trenger ikke å være noe annet enn akkurat her. Du trenger ikke å forklare deg. Du trenger ikke å finne ut av alt. Du kan bare være. Puste. Lytte til lyset. Lene deg tilbake i det som bærer deg, og kjenne at du fortsatt er levende.
Mellom bølger og skum, under sol og farge, finnes det et rom du kanskje har glemt. Et rom hvor du kan få lov til å eksistere uten forventning. Et rom for lek. For stillhet. For undring. Et rom for den du er når du ikke prøver å være noe mer.
Det er lett å fylle tiden med gjøremål og ansvar. Men livet vil også at du skal huske hvorfor du kom hit. Ikke bare for å gjennomføre, men for å kjenne, erfare, fryde deg, hvile, sanse, og elske det som er. Du kom ikke hit for å sitte på kanten av deg selv. Du kom for å lande helt.
Og kanskje er det nettopp derfor havet finnes. Ikke for å imponere, men for å minne. For å vise deg hvor enkelt det kan være. Vann som kommer og går. Lys som skifter. Farger som tør å være tydelige. Og du, midt i det hele, med plass til alt.
Noen ganger er det mest spirituelle du kan gjøre å sette deg ned i en stol med regnbuefarger og la universet gjøre resten. La deg selv være menneske. La pusten komme og gå som tidevannet. La tankene løse seg opp i solen. La sjelen din få litt rom igjen.
Du trenger ikke å være på vei akkurat nå. Du kan bare være i veiens skjønnhet. Du kan lene deg tilbake og vite at du er på riktig sted. For livet skjer også når du sitter helt stille.
Og kanskje, midt i den stillheten, skjer det du har lengtet mest etter hele tiden.