“Ensomhet er ikke bare fraværet av andre, men en stille lengsel etter å bli sett der du egentlig er, i din egen stillhet, i det du ikke finner ord for.”
Det finnes perioder i livet hvor du kjenner at du bærer på noe mer enn det verden har plass til. Du står i rom med mennesker, du smiler, du svarer, du gjør det som forventes, men likevel er det som om noe i deg ikke er helt med. Ikke fordi du ikke vil, men fordi du lengter etter dypere kontakt. Etter blikk som ser forbi fasade, etter samtaler som ikke bare fyller stillheten, men åpner den, etter en nærhet som ikke trenger forklaring. Du kjenner det i de øyeblikkene du forteller noe som betyr noe for deg, og svaret du får tilbake, sklir forbi. Du ser deg selv fra utsiden og lurer på om det virkelig skal være så vanskelig å bli forstått. Og så, i stedet for å insistere, trekker du deg litt tilbake. Ikke som en protest, men som en slags stille beskyttelse. For det er ikke lett å bære så mye indre liv når det ikke er noen der som kan møte det.
Men nettopp i disse mellomrommene skjer det noe umerkelig. Du begynner å vende blikket innover. Du stiller spørsmålene du kanskje har unngått før. Hvem er jeg, egentlig, når ingen ser på? Hva er det jeg lengter etter, under alt det praktiske? Og kan det hende at jeg, midt i all denne ventingen, faktisk har noe viktig å lære?
Det handler ikke om å gi opp håpet om kjærlighet eller fellesskap. Det handler om å gjøre ventetiden til noe mer enn en pause. Det handler om å gå inn i nærheten med deg selv. Ikke fordi det er alt du trenger for alltid, men fordi det er det eneste du trenger akkurat nå. Du begynner å være der for deg selv på de dagene hvor ingen andre spør hvordan du egentlig har det. Du finner små måter å holde varmen i deg selv. Kanskje du lager mat til deg selv med samme omtanke som om du ventet gjester. Kanskje du skriver ned tankene dine og leser dem tilbake som om de kom fra en venn. Kanskje du tenner lys, setter på musikk og lar hjertet få rom til å være i fred, uten krav, uten ytre støy.
Og et sted under alt dette, begynner det å vokse frem en ny type trygghet. En du ikke visste du hadde. En stillhet du ikke lenger frykter, men vender tilbake til. En glede som ikke er avhengig av andres tilstedeværelse. Og det gjør deg ikke hard. Det gjør deg hel. For når du kjenner din egen dybde, blir det lettere å se når andre har dybde også. Når du er venn med deg selv, blir det lettere å gjenkjenne ekte vennskap. Når du ikke lenger søker for å bli bekreftet, men for å dele, vil du møte mennesker som kommer med noe ekte – ikke for å fylle et tomrom i deg, men fordi de har sett sitt eget, og kjenner igjen speilbildet i deg.
De rette menneskene vil finne deg. Ikke fordi du ropte høyest, men fordi du lyste mest mulig sant. De vil kjenne seg igjen i energien din, ikke i ordene dine. De vil være trygge nok i seg selv til å tåle det som er levende i deg. Og du vil vite, uten å måtte spørre, at de kom fordi du var deg – ikke fordi du ventet, men fordi du var til stede. Og det du gjorde i mellomtiden, alt det stille, alt det myke, alt det du holdt oppe i ensomhet – det blir stående som det vakreste du noensinne har bygd. Et indre hjem. Et sted der ekte kjærlighet en dag kan få plass.