Lev som om du allerede er verdt å bli funnet.
“Ensomhet er ikke bare fraværet av andre, men en stille lengsel etter å bli sett der du egentlig er, i din egen stillhet, i det du ikke finner ord for.”
Det finnes perioder der du kjenner at du bærer mer enn verden rundt deg klarer å møte. Du står i rom med mennesker, du smiler, du svarer, du lever som normalt, men likevel er det noe i deg som ikke lander. Ikke fordi du er vanskelig, men fordi du lengter etter kontakt som ikke er flat. Du vil bli sett bak ordene, bak fasaden, bak alt det du ikke sier høyt. Du merker tomheten i øyeblikkene der du deler noe ekte, og svaret du får, glir forbi uten dybde. Da trekker du deg litt tilbake, ikke for å gi opp, men for å beskytte den delen av deg som fortsatt venter på å bli møtt uten forklaring.
Når ventetiden blir en reise innover
I disse mellomrommene skjer det ofte en stille endring. Du begynner å vende blikket innover, ikke fordi du har gitt opp andre, men fordi du endelig lytter til deg selv. Du spør hva du egentlig trenger, hva du føler, hva du savner, og hvem du er når ingen ser. Det er ikke en flukt, men en oppvåkning. Du oppdager kanskje at lengselen din ikke bare handler om kjærlighet, men om å være i levende kontakt med deg selv.
Ventetiden blir da noe mer enn en pause. Den blir et rom for ærlighet. Et rom for å finne tilbake til det som er ditt. Du lærer å være der for deg selv på dagene hvor ingen andre dukker opp. Du gjør små ting som holder deg varm. Lager mat med omtanke. Gir deg selv ro. Skriver tanker ned og leser dem tilbake som om du endelig gir deg selv et svar. Du skaper øyeblikk av nærhet, selv om du er alene.
Å bygge et indre hjem
Etter hvert vokser det frem en ny form for trygghet. Ikke den som kommer fra andre, men den som kommer fra innsiden. Du oppdager at stillheten ikke er en fiende, men et sted å lande. At du faktisk liker selskapet ditt. At du kan stå i ro uten å plukke opp telefonen for å slippe følelsene. Du lærer deg selv å kjenne på en måte du aldri har gjort før, og det gjør deg ikke kald. Det gjør deg hel.
Når du kjenner din egen dybde, blir du bedre til å se andres. Når du er venn med deg selv, møter du verden på en annen måte. Du søker ikke lenger for å bli bekreftet, men for å dele. Du tiltrekker mennesker som kommer fordi de kjenner igjen noe i deg, ikke fordi de vil fylle et tomrom.
De som skal finne deg, vil finne deg
De rette menneskene finner deg ikke fordi du roper etter dem. De finner deg fordi du lyser sant. De vil kjenne igjen energien din, og du vil kjenne igjen deres. De vil tåle intensiteten i deg, ikke trekke seg fra den. Og viktigst av alt, de vil komme fordi du våget å være deg – ikke fordi du ventet, men fordi du levde. Alt du gjorde i mellomtiden, alt det stille, alt det indre du har holdt oppe alene, blir grunnmuren. Det blir hjemmet i deg der ekte kjærlighet en dag kan få plass.