Det finnes øyeblikk hvor alt du har lært, alt du har drømt om, og alt du har jobbet deg mot, plutselig skal settes ut i praksis. Du har pakket sekken med gode intensjoner, pep-talks og en håndfull universell støtte, og så står du der. Foran en motbakke som ser både bratt, lang og kanskje litt uhøflig ut. Og du kjenner det krible i beina. Ikke nødvendigvis av iver, men mer som en blanding av frykt og panikkens søskenbarn, tvil. Og det er nettopp da det gjelder. Akkurat der. Midt i bakken.
For selvutvikling er sjelden en asfaltert motorvei. Det er mer som å kjøre en lekebil opp en fjellside uten bremser og med universet som kartleser – som for øvrig har lagt igjen kartet hjemme og ler litt i skyene mens du svetter i pannen og lurer på hva du egentlig meldte deg på.
Men vet du hva? Du er på vei. Og det betyr mer enn du tror.
Du skjønner, det er ikke selve motbakken som gjør deg sliten. Det er tanken på å snu. På å stoppe og måtte begynne på nytt. For hvis du stopper midt i bakken, hvis du gir deg akkurat der du er i ferd med å bryte gjennom noe viktig, så ruller du ofte ikke bare tilbake til start. Du ruller gjerne litt lenger ned enn sist, med ekstra bagasje av «hvorfor gjorde jeg ikke bare ferdig dette forrige gang».
Så hva gjør du da, når det røyner på? Du gir gass. Kanskje ikke med farten til en Formel 1-bil, men med innstillingen til en småskrullete rallyfører med tro på både bilen, veien og passasjeren du har med – nemlig deg selv.
Og nei, du trenger ikke vite nøyaktig hvor du er på vei. Lukk GPS-en. Det er ingen app som kan fortelle deg nøyaktig hvordan din reise skal kjennes. Det finnes ikke kart for den delen av deg som holder på å formes. Noen ganger handler det faktisk om å lene seg litt fram, gi et skikkelig trøkk på gasspedalen og si til deg selv: «Vi får se hva som skjer, men jeg stopper i hvert fall ikke her.»
For det som skjer når du fortsetter – selv om du er usikker, sliten eller litt småirritert på hvor sakte det går – er at du bygger noe som ikke kan trenes frem på noen annen måte. Du bygger momentum. Du bygger viljestyrke, karakter, mot. Du lærer å bære deg selv, selv når du helst ville sendt inn et sykemeldingsskjema til universet.
Og kanskje viktigst av alt: du får etter hvert kjenne mestringen av å være en som ikke ga seg. Ikke fordi det alltid gikk lett, men fordi du nektet å sette deg ned i grøfta og vente på et tegn i form av konfetti og enhjørninger.
Så her er dagens påminnelse, servert med et glimt i øyet og et spark i baken av ren kjærlighet: Ikke stopp midt i bakken. Ikke når du har kommet så langt. Ikke når det begynner å brenne litt i beina og stemmen i hodet ditt begynner å hviske at du kanskje skal vente litt, tenke litt, puste litt. Du kan puste mens du går. Du kan være redd og fortsatt ta steg. Du kan være usikker og likevel være på riktig vei.
Så gi litt mer gass i dag. Løft blikket, snu ryggen til unnskyldningene og kjør videre, med latter i lommen og mot i brystet. For ingen har noensinne vokst seg sterkere av å snu halvveis opp fjellsiden. Men mange har oppdaget hvem de virkelig er, ved å klatre hele veien opp – med hjertet fullt av vilje og en liten lekebil som viser seg å være laget av stål.
Du er nærmere enn du tror. Fortsett.