Noen ganger banker det på innsiden før det skjer noe som helst på utsiden. Du bare vet. Det kan være en kribling i magen, et ørlite trykk bak brystbeinet, eller den rare følelsen av å ha sett noe før du faktisk har sett det. Intuisjon, sier du kanskje. Forvarsel. Eller rett og slett magefølelse. Uansett hva du kaller det, så vet du at det ikke er tilfeldig. Du vet at det finnes mer.
Å jobbe med intuisjonen sin er som å venne seg til et nytt språk, et du egentlig alltid har forstått, men som du har glemt å bruke. Det er som å lytte med hele kroppen, i stedet for bare med ørene. Og når du først begynner å høre igjen, skjer det noe rart. Fremtiden slutter å føles så langt unna.
For det er ikke alltid vi skal vite alt. Noen ganger er det nok å kjenne. Nok å ane. Nok å være villig til å møte det som ligger foran, uten å måtte kontrollere hvert steg på veien. Klarsyn og intuisjon er ikke nødvendigvis dramatiske glimt eller store åpenbaringer. Det kan være mykt og forsiktig. Som en tanke som gjentar seg. Et symbol du ser overalt. En drøm du ikke klarer å slippe.
Og ja, vi har hjelp. Noen kaller det guider. Andre kaller det høyere bevissthet, det universelle, eller bare en følelse av å være koblet til noe som er større enn det man kan forklare. Det spiller ingen rolle hva du kaller det, bare du vet at du ikke er alene. Og at den kontakten ikke krever ritualer, røkelse eller krystaller, selv om de godt kan få være med. Det eneste som kreves, er at du er villig til å lytte.
Det skjer mye bak kulissene i livet. Ting du ikke kan se, men som likevel virker. Kanskje du har kjent at du plutselig får lyst til å ringe noen du ikke har tenkt på på lenge, bare for å oppdage at de akkurat trengte å høre stemmen din. Kanskje du har sagt ja til noe du ikke forsto hvorfor, men som i ettertid viste seg å være akkurat det du trengte. Eller kanskje du har stått midt i noe tungt og plutselig følt en varme du ikke kan forklare, en indre visshet som ikke kom fra deg selv alene.
Alt dette er energi. Og energi er ikke bare noe du “føler på” av og til. Det er noe du leser hele tiden, selv om du ikke alltid legger merke til det. Du sanser stemninger i rom, du merker når noe er i ubalanse, du vet når noen ikke sier hele sannheten. Det er ikke overnaturlig, det er overtydelig, bare undertrent.
Det betyr ikke at du alltid skal stole blindt på alt du føler. Det betyr at du skal begynne å undersøke hva følelsene dine faktisk prøver å si. Ofte er de bærere av informasjon du ikke har satt ord på ennå. Du trenger ikke alltid tolke dem. Bare lytt. Og når noe kommer igjen og igjen, vær ærlig nok til å spørre: Hva er det egentlig jeg vet, men ikke helt vil vedkjenne meg ennå?
Vi er ofte mer klarsynte enn vi tror. Problemet er bare at vi forventer at det skal se annerledes ut. Vi tror vi skal se visjoner i skyene, høre stemmer i mørket, eller få svar som føles som lynnedslag. Men ofte kommer det som en hvisking. En mykhet. En slags dans mellom hjertet og intuisjonen. Og hvis du våger å stole på den dansen, vil du merke at livet begynner å svare deg.
Ikke nødvendigvis med klare beskjeder, men med små tegn. En følelse av flyt. En beskjed i en bok du tilfeldigvis åpner. En samtale som bekrefter det du innerst inne visste fra før. Og plutselig er du midt i det. Midt i veien videre, selv om du ikke husker nøyaktig hvordan du kom dit.
Så nei, fremtiden lar seg kanskje ikke alltid spå. Men den lar seg sanse. Den lar seg kjenne. Og den lar seg møte med åpne øyne, en våken sjel og en indre stemme som vet akkurat hvor du skal, selv når du selv er i tvil.
For det du har i deg, er ikke bare evner. Det er kontakt. Det er innsikt. Og det er en påminnelse om at det finnes noe vakkert i det uforståelige. Noe hellig i det du ikke helt kan forklare, men likevel vet at du aldri har vært alene om å kjenne.