Alle møter vi fjell. Noen ser du på avstand lenge før du står ved foten av dem, andre kommer brått, som en bratt skrent midt i det du trodde var en rett vei. Noen av dem klatrer du opp uten å nøle, andre blir du stående foran og lure på om du egentlig orker mer.
Det er lett å tenke at du må klare det selv. At det er din oppgave å finne fotfeste, presse deg videre og ikke falle. At styrke er å ikke spørre om hjelp. At det er svakhet å vise at du trenger noen. Men sannheten er noe helt annet.
Det krever mot å bli stående i det som er krevende. Det krever ærlighet å si at du ikke helt vet hvordan du skal komme videre. Det krever styrke å åpne seg for støtte, særlig når du er vant til å bære alt alene. Men det å rekke ut en hånd er ikke et tegn på svakhet. Det er et bevis på at du fortsatt tror på noe større enn deg selv.
Noen ganger er det du som holder andre oppe. Du står støtt, og noen griper tak i deg for å klare å reise seg. Andre ganger er det du som glir litt, og en hånd kommer mot deg før du rekker å be om den. Ikke fordi du er svak, men fordi det er slik vi er ment å leve. Vi løfter hverandre.
Du kan ikke alltid se fjellet som kommer. Du kan ikke alltid vite hvem som vil være der når det brister litt i deg. Men de finnes. Mennesker som ser deg uten å dømme. Som vet hvordan det føles å miste fotfeste. Som vet at ekte støtte ikke handler om å fikse, men om å stå sammen i det som er vanskelig.
Det er ingenting i deg som må være sterk hele tiden. Det er lov å trenge en annen. Det er lov å si at det er tungt. Det er lov å hvile litt før du klatrer videre. Ingen indre reise er rett opp hele veien. Noen ganger må du stoppe og puste. Andre ganger må du bli båret.
Og du trenger ikke være alene med det du står i. Det er ingen seier i å isolere seg, og ingen tap i å åpne opp. Å bli sett når du er sårbar, er noe av det modigste du kan oppleve. Å bli holdt uten å måtte forklare. Å kjenne at du ikke trenger å være sterk for å bli møtt.
Så neste gang det kjennes bratt, se deg rundt. Kanskje noen allerede har strukket ut en hånd, og du har ikke sett det. Kanskje noen venter på at du skal si ja. Eller kanskje det er du som skal være hånden for noen andre akkurat nå.
Vi klatrer ikke alene, vi bare glemmer det iblant.