Noen dager skal ikke løpes gjennom. De skal nytes, sakte og med åpne sanser, som en kopp varm te du ikke vil drikke opp for fort. Noen steder inviterer deg ikke til å komme frem, men til å bli sittende litt til. Lytte. Vente. La hjertet ditt lande igjen.
For det er noe med de stundene der ingenting kreves, og alt får komme. Når det ikke lenger handler om å prestere eller finne ut av alt, men om å falle inn i deg selv, som om kroppen din vet mer enn tankene dine noen gang kunne ha regnet ut. Det er i de stundene du husker hvem du er, og hvor du er på vei.
Du er ikke her for å skynde deg gjennom livet. Du er her for å kjenne det. Smake det. Lære det. Du er her for å oppdage hvor mye visdom det finnes i stillhet, hvor mye innsikt som bor i en enkel pust. Når du tør å stoppe opp, midt mellom kapitlene, midt mellom alt du prøver å få til, så skjer det ofte noe som ikke lar seg forklare.
Det er der du møter det som egentlig driver deg. Ikke bare målene, ønskene eller planene dine, men det dype kallet under alt. Det som er så stille at det lett blir overhørt, og så kraftfullt at det aldri slutter å banke på.
Du har med deg noe. Kanskje ikke pakket i koffert, kanskje ikke skrevet ned, men du vet at det finnes. Den indre stemmen. Den drømmen som aldri ga slipp. Den følelsen av at det finnes mer enn det synlige. Kanskje du har brukt år på å ignorere det, kanskje du har gått rundt i sirkler og tenkt at du har rotet deg bort.
Men det går ikke an å rote seg bort fra det som bor i deg. Du kan glemme det en stund, men det forsvinner ikke. Det venter. Det minner deg på det gjennom lengsel, gjennom nysgjerrighet, gjennom små tilfeldigheter som egentlig ikke er tilfeldige i det hele tatt.
Og ja, det er lov å drømme stort. Det er lov å lengte. Men noen ganger begynner reisen din ikke med et nytt steg fremover, men med et øyeblikk hvor du setter deg ned, akkurat her, og spør deg selv: Hva er det jeg virkelig vil leve ut i dette livet? Hva er det jeg vet, men ikke tør å eie?
Svaret kommer kanskje ikke med en gang, men det kommer. Og det gjør det stille. Som en varme i brystet. Et bilde som gjentar seg. Et ord du plutselig hører igjen og igjen, uten at du vet hvorfor. En bok du tilfeldigvis åpner, en stemning som løfter seg uten forvarsel. Det er slik det høyere snakker. Ikke med dramatikk, men med gjenkjennelse.
Du trenger ikke forstå hele veien. Du trenger bare å stole på det neste lille steget. Og det steget starter ofte med et øyeblikk som dette. Et sted mellom en kopp te, en dag uten forventninger, og vissheten om at det finnes noe i deg som kjenner veien, selv når du ikke gjør det.
Du må ikke løpe. Du må ikke vite. Du må bare være villig til å åpne hjertet ditt for det du vet er sant. Og akkurat nå, er det kanskje alt du trenger.