Noen mennesker sier de merker det helt tydelig. En tilstedeværelse i rommet når ingen andre er der. En kald bris i nakken som ikke kom fra noe vindu. En følelse av å bli iakttatt, selv i tomme rom. Andre ser det i drømmer, i symbolske tilfeldigheter, i lysglimt og skygger som kommer og går. De kjenner når noe er i ferd med å skje, lenge før det skjer. For dem er ikke det overnaturlige så mystisk – det er bare en annen form for virkelighet.
Men så er det også mange som aldri opplever det. Eller i hvert fall tror de ikke gjør det. Ikke føler de noe utenom det vanlige, ikke ser de tegn, ikke kjenner de nærvær. For dem virker det kanskje fremmed, eller fjernt. Kanskje til og med som ønsketenkning. Og da melder spørsmålet seg: hvorfor er det slik? Hvorfor ser noen gjennom slør, mens andre knapt aner at det finnes?
Kanskje handler det ikke om evner, men om hvordan vi sanser. Noen virker mer åpne, mer følsomme, mer stemningsnære. Andre har en annen tyngde, et mer jordet nærvær, og holder seg i det konkrete. Det betyr ikke at det ene er bedre enn det andre – det er bare ulike måter å være i verden på.
Det kan hende at vi alle har en slags dør inn til det overnaturlige, men at noen lar den stå litt på gløtt, mens andre har lukket den uten å vite at de gjorde det. Kanskje handler det mer om lytting enn om å se. Kanskje må man stille seg i en annen rytme for å merke det. Kanskje skjer det mer rundt oss enn vi legger merke til, fordi vi er travle, fokuserte, eller rett og slett ikke har lært å vende oss mot det.
Det er også mulig at noen sanser mer fordi de har måttet. At livet har åpnet dem på en måte som gjør at det stille og uvanlige slipper lettere inn. Noen får en dypere kontakt med det usynlige etter sorg eller kriser. Andre vokser opp med en naturlig tilknytning til naturen, drømmene, stillheten – og bærer det med seg hele livet.
Men det er ikke sikkert det alltid er så tydelig. Kanskje det overnaturlige snakker lavere enn vi tror. Kanskje det ikke handler om å se ånder eller høre stemmer, men om de øyeblikkene hvor noe føles annerledes uten at du vet hvorfor. En følelse du ikke helt kan forklare, men som sitter i kroppen etterpå. Et valg du tok uten å vite hvorfor, som viste seg å være helt riktig. En tanke som kom, og som ikke føltes som bare din.
Kanskje vi har alle hatt slike øyeblikk, men ikke kalt dem overnaturlige. Kanskje vi bare trakk på skuldrene og gikk videre. Men hva hvis det var et glimt av noe mer? Hva hvis det er små dører som åpnes for oss hele tiden, og vi bare trenger å være litt mer våkne for å legge merke til det?
Det finnes ikke noe fasitsvar. Kanskje det er hele poenget. At det overnaturlige ikke skal forstås, men undres over. At det ikke trenger å bevises, bare erfares – på små, uventede måter. Og kanskje oppleves det først når vi ikke lenger prøver å presse det frem, men heller tillater det å vise seg, om og når det vil.
Noe i oss vet, kanskje. Noe eldgammelt og stille som kjenner igjen det usynlige uten å kreve forklaring. Kanskje det er det vi må lytte til først. Og kanskje det er nok. Ikke for å forstå alt, men for å huske at virkeligheten er større enn det vi ser med øynene. Og at noe i oss alltid har vært i kontakt med det – selv når vi glemte det.