Noen ganger er det som om noe i deg vet, før du rekker å tenke. Før logikken får hente pusten, før forklaringene rekker å stille seg i kø. Du kjenner det som et støt, en strøm, en kriblende visshet som ikke ber om å bli forstått. Det bare er der. Og du vet at det er sant, selv når du ikke kan forklare hvorfor. Denne stille visdommen bor ikke i hodet ditt. Den bor i det dype. I det seige, rå og ærlige stedet i deg hvor alt er ekte. Og det er nettopp her intuisjonen din ligger – ikke som noe svevende, men som en slags jordnær klarhet. Som en krystall begravd i mørket, skjult av lag med tanker, erfaringer, regler og forventninger.
Men det betyr ikke at den ikke finnes.
Det du bærer i deg, er ikke tilfeldig. Du er født med evner du ikke alltid bruker, sanser du ikke alltid stoler på, og impulser du har lært å dempe for å tilpasse deg verden rundt. Kanskje fordi det en gang ikke ble tatt imot. Kanskje fordi du ble forklart at du innbilte deg ting. Kanskje fordi du har brukt så mye tid på å forklare deg selv at du til slutt sluttet å lytte.
Men steinen i deg har ikke forsvunnet. Den venter.
Intuisjon er ikke en gave som bare noen har. Det er en tilkobling du kan styrke, et språk du kan lære deg å forstå. Det handler ikke om å spå fremtiden eller se gjennom vegger, men om å kjenne hva som er sant for deg, akkurat nå. Det handler om å tørre å stole på den stillheten som kommer før svaret, på det blikket som fester seg litt lenger enn det burde, på den stemmen som sier “ja” før munnen har rukket å si “nei”. Det handler om tillit. Og det starter med å gjenkjenne kraften i deg selv.
Noen ganger kommer intuisjonen som en ro. Andre ganger som en uro. Som en liten bevegelse i magen, som en skjelving i brystet, som en stemning som endrer seg i rommet. Det er subtilt, men ikke svakt. Det er kraftfullt, men ikke bråkete. Det krever at du gjør noe som kan virke enkelt, men som for mange er det mest krevende: å lytte. Å virkelig lytte til seg selv, er en form for magi. Og som med all magi, krever det øvelse. Det krever tilstedeværelse, stillhet og ærlighet. Ikke mot andre, men mot deg selv. For det hjelper ikke å høre intuisjonen hvis du likevel ignorerer den etterpå. Det er først når du handler i tråd med det du vet, at du blir hel. Og det er da du begynner å skinne.
Ikke fordi alt gir mening med én gang, men fordi du tør å stole på noe i deg som alltid har visst.
Noen kaller det høyere selv. Noen kaller det sjelen. Noen sier det er kontakt med universet, eller med noe større. Hva du velger å kalle det, spiller mindre rolle. Det viktigste er at du begynner å anerkjenne at det finnes. At du ikke trenger å overanalysere hver følelse, men heller være nysgjerrig. At du ikke trenger å forklare alt, men at du kan begynne å undre deg på nytt.
Krystallen inni deg er ikke slipt, pusset eller perfekt. Den er rå. Den har skarpe kanter og dype farger. Den har vært der hele tiden, men du må tørre å grave den frem. Ikke for å bli noe annet, men for å komme tilbake til den du egentlig er. Så neste gang du kjenner et tydelig nei i kroppen, ikke overstyr det. Neste gang noe i deg sier “vent litt”, ikke dytt det unna. Neste gang du får et klart bilde, en sterk impuls, en plutselig forståelse – anerkjenn det. Det er ikke tilfeldig. Det er ikke innbilning. Det er deg, som husker hvem du er.
Du trenger ikke kunne forklare det for andre. Du trenger ikke engang forstå det selv. Du trenger bare å begynne å høre etter. For det du vet, før du vet at du vet, er ofte det som viser seg å være helt riktig.
Og akkurat der, i det dypet – der bor kraften din.