Det finnes en stille kraft i det å vende innover. Ikke som en dramatisk vending, ikke som en plutselig åpenbaring, men som en myk, gjentakende bevegelse. En slags indre pust, en villig lytting til det som har ligget urørt. For healing, den ekte typen, skjer sjelden som lyn fra klar himmel. Den skjer i øyeblikkene hvor du velger deg selv, selv når du er sliten, urolig, eller ikke helt vet hvordan.
Å heale seg selv er ikke alltid et vakkert eventyr. Det kan være rotete, langsomt, fullt av tvil og motstand. Men det bærer likevel med seg noe hellig. For hver gang du sier ja til å møte det som skurrer i deg, sier du egentlig ja til kjærlighet. Og kjærlighet, i den reneste formen, starter alltid med hvordan du møter deg selv når ingen andre ser på.
Vi har lett for å tro at healing må være noe stort. At vi må reise bort, gjøre noe gjennomgripende, følge et program eller ha noen som leder oss steg for steg. Men ofte starter den virkelige forvandlingen idet du setter deg ned og tør å kjenne etter. Ikke for å løse noe, men for å være til stede i det som er.
Små valg, stor betydning
Når du kjenner uro i kroppen, og i stedet for å flykte inn i mobilen eller tankespinnet, velger å puste. Når du lar tårene få komme uten å stenge dem ute. Når du velger å hvile, selv om du tenker at du burde gjøre mer. Når du sier nei til det som tapper deg, og ja til det som gir deg litt varme. Det er i slike øyeblikk healing skjer.
Det handler ikke om hvor mye du gjør, men hvordan du gjør det. Du kan spise et eple med nærvær, og det kan gi deg mer ro enn en hel dag med gode intensjoner og dårlig samvittighet. Du kan tenne et lys for deg selv en morgen og kjenne at lyset i deg blir litt klarere. Du kan høre på kroppen din og forstå at smerten du bærer ikke bare er fysisk, men en gammel følelse som har ventet på at du skal lytte.
Å heale seg selv handler om å forstå at du ikke trenger å vente på at alt skal bli perfekt før du begynner. Du trenger ikke ha oversikt, ikke ha svarene klare. Det holder at du begynner med det du har. Der du er.
Healing er ikke lineært. Det går i spiraler. Noen ganger føles det som du går baklengs, men i virkeligheten beveger du deg dypere. Du løsner lag for lag. Ikke alt på en gang, men i et tempo kroppen og sjelen tåler. Og det er akkurat slik det skal være.
Å romme sitt eget hjerte
Mange av oss er blitt gode til å vise omsorg for andre. Vi vet hvordan vi skal lytte, hvordan vi skal støtte, hvordan vi skal være til stede. Men når det gjelder oss selv, lukker vi ofte døren. Vi sier at vi ikke har tid, eller at vi ikke vet hvordan. Men egentlig handler det bare om én ting: Å tørre å romme vårt eget hjerte, slik vi ville rommet en venn.
Du trenger ikke gjøre alt riktig. Du trenger bare å være oppriktig. Du trenger ikke helbrede alt på én gang. Du trenger bare å si til deg selv, igjen og igjen: Jeg er her. Jeg ser deg. Jeg velger deg.
Kanskje det er nettopp dette healing er: å komme nærmere det du egentlig er. Å fjerne alt som har lagt seg imellom deg og det som er sant. Å gi slipp på gamle historier, gamle roller og gamle krav, og i stedet velge å være med det som vokser frem nå.
Det er ingen rask vei til healing, men det finnes en sann vei. Og den går alltid gjennom kroppen din, pusten din, rytmen din og den stillheten som venter på at du skal legge merke til den. Kanskje du allerede har begynt, uten å vite det. Kanskje du har kjent det som en liten varme, en rolig visshet, en anelse av håp.
Healing er ikke en prestasjon, det er en prosess. En invitasjon til å leve med mer mykhet. En påminnelse om at du ikke er alene. Og et stille bevis på at uansett hvor du har vært, finnes det alltid en vei hjem.