Det finnes en form for styrke som ikke vises utenpå. Den bærer ikke nødvendigvis store ord eller store handlinger. Den trenger ikke bekreftelse. Den gjør ikke så mye ut av seg, og nettopp derfor er den lett å overse – til og med for deg selv.
Den lever i stillheten. I øyeblikkene hvor du holder deg selv oppe uten å heve stemmen. I valgene du tar som ingen ser. I det du lar være å gjøre, fordi du kjenner at det ikke er sant for deg. Den finnes i måten du reiser deg på, men også i måten du lar deg selv hvile. Den er ikke dramatisk. Den er ikke avhengig av hvem du er for andre. Den kommer fra dypet av hvem du har valgt å være for deg selv.
Mange forbinder kraft med å stå støtt, være modig, tydelig og grensesterk. Og ja, det er en del av det. Men det finnes også en annen vei til styrke. En som handler mer om nærhet enn kamp. Mer om ro enn vilje. Mer om å stå i deg selv med varme enn å holde alt sammen med kraft.
Du blir ikke sterk av å alltid være i kontroll. Du blir sterk av å tørre å miste den. Du blir ikke trygg av å alltid ha svar. Du blir trygg når du tør å være ærlig med deg selv, også når du ikke vet. For det er der den egentlige bærekraften din bor. Ikke i alt du får til, men i alt du velger å møte – og alt du lar gå.
Kanskje du har kjent på det allerede. At du orker mindre bråk enn før. At du søker det enkle. At det viktigste for deg nå er ikke å gjøre inntrykk, men å leve i tråd med deg selv. Du trenger ikke forklare det. Du trenger ikke rettferdiggjøre noe. Du er i ferd med å bygge en indre styrke som ikke krever godkjenning.
Denne styrken gjør deg mykere, ikke hardere. Den gir deg plass til å være mer menneske. Du tåler mer, men du tåler også å si nei. Du bærer mer, men du bærer det lettere, fordi du ikke lenger prøver å holde alt oppe alene. Du lar det som ikke er ditt, falle fra. Du lar det som ikke gir deg noe tilbake, visne.
Det finnes øyeblikk hvor du merker det tydelig. Når du velger å ikke svare, fordi du kjenner at det ikke er din kamp. Når du lar noe få passere, uten å ta det innover deg. Når du beskytter roen din som noe hellig, ikke fordi du er sårbar, men fordi du vet hvor mye den betyr for deg. Du gjør det ikke fordi du er svak, men fordi du endelig begynner å leve styrken din innenfra.
Og det som skjer da, er stille, men merkbart. Du begynner å puste dypere. Du blir mer nær. Du trenger ikke lenger overbevise, for tilstedeværelsen din snakker for seg. Du blir ikke styrt av alt som skjer rundt deg, for du kjenner kompasset i deg. Og du lever mer og mer som den du egentlig er – ikke den du trodde du måtte være.