Det er en merkelig følelse, den du får når noe er i ferd med å endre seg, men du ikke helt vet hva. Du kjenner det ikke som en tanke, men som noe i kroppen. Som om du bærer en slags forventning du ikke har bedt om, en stille bevegelse under overflaten som ber deg lytte. Ikke til hva som skjer rundt deg, men til det som vokser frem inni deg.
Noen ganger føles det som du står midt i en døråpning. Det er ikke lenger meningen at du skal bli der du var, men du er heller ikke helt klar for det som ligger foran. Du vet bare at du ikke kan snu. Og selv om du ikke ser målet, kjenner du at det finnes noe i den retningen. Som et indre kompass, som et dragningspunkt. Du kan ikke forklare det, men du vet det er ekte.
Disse overgangene er ikke alltid store og synlige. Noen ganger skjer de midt i hverdagen, mens du drikker kaffe, vasker håret eller går til jobb. Ingen ville sett at noe har endret seg i deg, men du kjenner det. Og det er nok.
Du er i bevegelse, og du merker det først i de små detaljene. Du orker ikke lenger gjøre deg liten for å passe inn. Du blir mer varsom med hvem du slipper inn, hva du sier ja til, hva du bruker tid på. Ikke fordi du har blitt kald, men fordi du har begynt å lytte til deg selv. Ordentlig, denne gangen.
Å gå uten kart, men med retning
Det er krevende å være mellom det gamle og det nye. Mellom den du ikke lenger er, og den du ennå ikke har blitt. Det kan være ensomt. Litt tåkete. Du har kanskje ikke språk for det ennå. Og likevel er det en av de mest kraftfulle fasene i hele livet. For det er her du blir formet. Det er her du slutter å leve på autopilot. Det er her du begynner å velge med hjertet, og ikke med gamle mønstre.
Det kan kjennes som å gå over en bro. Du vet hvor du kom fra, men ikke helt hvor du er på vei. Du ser ikke alt. Du ser bare det neste skrittet. Kanskje en svak glød i det fjerne, en fornemmelse av noe som gir mening. Men det er nok til at du går. Og det er det som gjør deg modig. Ikke at du vet alt, men at du går likevel.
På denne broen blir du tvunget til å legge fra deg det du ikke trenger mer. Du merker det selv. Tanker, roller, historier du har fortalt deg selv for å overleve. De føles tyngre nå. Og det er ikke lenger meningen at du skal bære dem med deg. Ikke fordi de var feil, men fordi du har vokst fra dem.
Du trenger ikke gå fort. Du trenger bare å gå ærlig. Du trenger ikke prestere underveis. Det er ingen som måles. Det handler ikke om hvor lang broen er. Det handler om hvordan du går.
Noen dager vil du føle deg lett. Andre dager vil du tvile på hele retningen. Du kommer kanskje til å ville snu. Men hvis du ser nøye etter, så er det noe i deg som vet. Og det er den delen du skal følge.
Det er den delen som hvisker fremfor å rope. Som minner deg på hvem du egentlig er. Som kjenner igjen lyset i det fjerne, fordi det er laget av det samme som deg. Lysets bro fører deg ikke vekk fra noe. Den fører deg hjem. Ikke hjem til det du var, men hjem til det du nå er klar for å bære. Den tar deg med gjennom overgang, forbi det kjente, og inn i et rom hvor det du lengter etter får begynne å puste.
Du trenger ikke forstå det hele for å gå. Du trenger bare å stole på at veien formes mens du beveger deg. Og når du ser tilbake en dag, vil du kanskje ikke forstå hvordan du turte. Men du vil vite at det var nødvendig.