Noen ganger vet du ikke at du har holdt pusten, før du endelig slipper den ut. Du visste ikke hvor stram du var i brystet, før vinden traff deg på akkurat riktig måte. Som i det øyeblikket solen faller lavt over horisonten og du står alene med alt som er stille i deg. Det er ingen seremoni. Ingen stor hendelse. Bare en kropp, en bris, et gyllent lys, og en følelse av at noe løsner.
Du har kanskje ventet lenge på noe uten å vite helt hva. Et tegn. En ny fase. En trygg nok ramme til å senke skuldrene og vende tilbake til den du egentlig er. Ikke som en ny versjon av deg selv, men som en du har vært hele tiden, bare gjemt under alle lagene du måtte bære for å fungere.
Hun på bildet står midt i det. Ikke i protest, ikke i forsvar, men i eierskap. Ikke på grunn av et stort gjennombrudd, men fordi hun sluttet å vente. Sluttet å spørre om lov. Sluttet å gjøre seg liten i andres blikk. Hun står i egen rytme. Hun svinger med vinden, men bøyer seg ikke for den.
Du er fri, også før alt faller på plass
Vi tror ofte frihet er noe vi må tjene. At det kommer etter vi har gjort alt riktig. Etter vi har fått kontroll, ryddet opp, tilgitt, fikset. Men kanskje det ikke er sånn. Kanskje frihet er en tilstand du går inn i. Ikke fordi alt er lett, men fordi du er ferdig med å vente.
Du kan være midt i en prosess, og likevel fri. Du kan ha ubesvarte spørsmål, gamle sår og uferdige kapitler, og likevel kjenne at du får puste igjen. Du trenger ikke ha fasiten for å være hel. Du trenger bare å slutte å be om tillatelse til å være deg.
Det finnes en form for indre ro som ikke kommer fra stabilitet, men fra sannhet. Fra å stå i det som er ditt. Fra å kjenne at det du bærer, er verdifullt, også når det ikke passer inn i andres forventninger.
Du trenger ikke bli godkjent for å være ekte. Du trenger ikke polere kantene dine for å bli tatt imot. Du trenger bare å vende deg mot det som gir deg liv, og bli der. Ikke som en som tilpasser seg, men som en som eier sin plass. Du er ikke vanskelig. Du er bare ikke lenger villig til å gjøre deg mindre for å bli forstått.
Det du kjenner i kroppen når du leser dette, er bevegelse. Ikke nødvendigvis endring i det ytre, men en liten åpning på innsiden. Et minne. Et ja som kommer fra et sted under tankene. Det er stemmen i deg som ikke roper, men som alltid vet når du er på rett vei.
Og kanskje du ikke trenger å gjøre noe med det akkurat nå. Kanskje det holder å vite at det finnes. At du kan være fri, også før alt er på plass. At du kan være deg, selv midt i det uferdige. At du ikke trenger mer bekreftelse enn den du allerede bærer med deg i hjertet.
For frihet handler ikke alltid om å gå. Noen ganger handler det bare om å bli. Og vite at du er nok som du er. Nå. Uten å måtte forklare det.