Der stillheten treffer deg – å slippe inn det du ikke trenger å jage.
Det er ikke alltid du trenger å gå så langt. Noen ganger er det nok å stå stille lenge nok. Å ikke gjøre noe annet enn å være akkurat der du er, med alt du er. Det høres nesten banalt ut, men det er nettopp derfor det er så vanskelig – fordi vi har blitt opplært til å søke, jage, analysere og prestere. Vi tror at mening må finnes, at svar må oppdages, at ro må oppnås gjennom innsats. Men mye av det du lengter etter, finnes ikke i bevegelsen. Det finnes i pausen mellom bevegelsene.
Stillhet er ikke fravær av lyd. Det er rom. Et rom der du endelig hører det som har hvisket lenge, men som druknet i tempo. Når du slutter å presse, åpner kroppen seg. Når du lar skuldrene falle, begynner sjelen å puste. Og når du tør å la stillheten få plass, kommer lyset – ikke som et svar, men som en følelse. Som morgensolen som treffer stråene ved vannet. De bukker ikke. De jager ikke. De bare står der – og tar imot.
Du er ikke her for å prestere lys
Vi har blitt fortalt at vi må være på, være lyse, være høye i frekvens. Som om spiritualitet er noe du må “gjøre riktig”. Men lyset er ikke en karakter du skal få toppscore på. Det er en tilstand du åpner deg for. En mykhet du slipper inn. En form for kontakt du ikke kan presse frem, men som finner deg når du slutter å jage etter den.
Det er nettopp i de mest sårbare øyeblikkene – når du er sliten, ustø, litt knust eller litt redd – at lyset ofte finner veien inn. Ikke for å kurere deg eller “få deg høyere”, men for å minne deg på at du aldri har vært alene i deg selv. At du ikke trenger å være perfekt for å være mottakelig. At noe i deg alltid har vært koblet på, du bare har glemt å lytte.
Når lyset finner åpningen
Lyset kommer sjelden dramatisk. Ofte skjer det i det du nesten ikke legger merke til: et dypere pust, et lite slipp i brystet, en varme som brer seg uten grunn. Kanskje et øyeblikk der kroppen faller i synk med noe større enn deg selv. Et par sekunder der alt føles riktig, og du ikke trenger å forklare hvorfor. Det er små øyeblikk, men de setter spor. De lander. De løser. De bærer.
Du trenger ikke forstå dem. Du skal ikke analysere dem i stykker. Det er kanskje hele hemmeligheten – at noe virker fordi det kjennes, ikke fordi det kan forklares. At ro ikke kommer fra intellektet, men fra viljen til å være nær deg selv.
Å stå stille og ta imot
Lyset kommer ikke for å fikse deg. Det kommer for å minne deg på helheten du allerede er. På styrken du har glemt. På mykheten du la bort fordi livet krevde mer enn du hadde. Når stråene ved vannet står stille og tar imot lyset, gjør de ingen innsats. De deltar bare i naturens rytme. Og likevel blir de vakre. De blir levende.
Kanskje dette er nok for deg også, akkurat nå. Å være akkurat der du er. Å ikke presse. Å ikke forlate deg selv for å nå et sted du ikke er klar for. Å vende deg mot det lyset som allerede finnes i livet ditt, og la det treffe deg – uten å løfte deg, uten å forme deg, bare ved å være der.
Du trenger ikke jage. Du trenger bare å huske at det er trygt å være mottakelig.