Det er ikke alltid du trenger å gå så langt. Noen ganger er det nok å bare stå stille lenge nok. Å ikke gjøre noe annet enn å være der du er, akkurat som du er. Det høres enkelt ut, men vi vet begge at det kan være det vanskeligste i verden. For vi har blitt lært opp til å jakte. På svar, på mening, på “noe mer”.
Men lyset – det kommer ikke alltid fordi du leter. Det kommer når du slutter å dytte. Når du lar skuldrene synke og lar stillheten få plass. Som når morgensolen finner stråene ved vannet, og alt plutselig blir levende uten at noe har flyttet på seg. Det er ikke lyset som jager stråene. Det er stråene som står der, og tar imot.
Du er også laget sånn. Du trenger ikke hele tiden løfte deg selv frem. Du trenger ikke presse frem utvikling. Mye av det du lengter etter, kommer når du gir deg selv lov til å lande. Når du lar deg bli truffet, ikke av forklaringer, men av nærvær. Når du ikke prøver å skinne – men lar deg lyse på.
Du er ikke her for å prestere lys
Mange forbinder åndelighet med å “være høy i frekvens”, være positiv, være koblet på, være et lys for andre. Men lys er ikke en prestasjon. Det er en tilstand. Noe som finnes, og som du kan åpne deg for – eller lukke deg for. Det er ingen eksamen i kontakt med det høyere. Det er bare deg, som står der du er, og sier ja.
Du trenger ikke være perfekt for å bli berørt. Du trenger ikke føle deg klar. Noen ganger kommer det viktigste nettopp når du er i din mest nakne tilstand – når du føler deg lav, sårbar, rotete. Men du er der. Og det er i det øyeblikket lyset finner deg.
Det gjør det ikke alltid dramatisk. Ofte skjer det helt forsiktig. Du merker det i pusten. I blikket. I måten kroppen din plutselig lander i seg selv. Kanskje det bare varer noen sekunder. Men det setter spor. Og du kjenner at noe har løst seg. At noe har falt litt mer på plass inni deg.
Du trenger ikke forstå det. Det er kanskje hele poenget. At ikke alt som virker skal forklares. At noe virker fordi det kjennes, og fordi du sa ja til det – selv om du ikke visste nøyaktig hva det var.
Lyset kommer ikke for å fikse deg. Det kommer for å minne deg på at du allerede er hel. Det viser deg ting du hadde glemt. Ting du alltid har visst, men som ble dekket til av alt du trodde du måtte være.
Når stråene ved vannet står stille og tar imot lyset, gjør de ikke noe mer enn å være seg selv. Og se hvor vakkert det er. Kanskje det er nok for deg også, akkurat nå. Å være der du er. Å ikke presse. Å ikke forlate deg selv for å nå et sted lenger fremme. Kanskje det viktigste er å vende deg mot der lyset allerede finnes – og så stå der, og ta imot.
Du trenger ikke jage. Du trenger bare å huske at det er trygt å være mottakelig.