Det er lett å tro at alt skal være i vekst hele tiden. At utvikling alltid skal kjennes som fremgang, som bevegelse, som energi som strømmer fritt. At vi til enhver tid skal føle oss åpne, inspirerte og fulle av kontakt med noe større. Men det stemmer ikke. I virkeligheten lever vi i rytmer, vi svinger, vi roer ned, vi trekker oss tilbake, og så blomstrer vi igjen. Akkurat som naturen. Akkurat som årstidene.
Når du begynner å forstå at du også har dine indre sesonger, skjer det noe. Du slutter å presse frem det som egentlig trenger hvile. Du slutter å sammenligne deg med den du var i forrige uke. Du begynner å lytte til deg selv, slik man lytter til jorda. Med tålmodighet, med tillit, med varme.
Våren i deg kommer gjerne stille. Du merker det kanskje som en indre kribling før du skjønner hva det er. En følelse av at noe nytt er i ferd med å våkne. Du får lyst til å rydde, kanskje i huset ditt, kanskje i livet ditt. Kanskje du kjenner at det er på tide å gi slipp på noe gammelt for å gjøre plass. Det kan være en vane, en tanke, en relasjon, eller rett og slett ting du ikke lenger kjenner deg hjemme i. Våren er ikke tiden for å ha alle svarene. Den er tiden for å lytte til spirene. De første små impulsene. Det som kaller på deg, men som ennå er så nytt at du ikke helt vet hvor det fører.
Når sommeren kommer, åpner du deg. Energien stiger. Du får mer overskudd, mer lyst til å være synlig, mer behov for å skape og være i kontakt. Kanskje er det nå du deler mer, prøver ut nye ting, går mer helhjertet inn i det som frister. Kanskje kjenner du at du endelig er i flyt igjen. Det er lettere å uttrykke deg, lettere å være raus, lettere å ha tro på deg selv. Men også her finnes det nyanser. For i all denne energien kan det være lett å glemme å lytte. Du trenger fortsatt pauser, du trenger fortsatt rom for deg selv, også i veksten. Ikke alt som blomstrer, skal bli med deg videre. Det er ikke alt du skaper som skal vokse seg stort. Noe skal bare få være en sommerblomst – vakker, midlertidig, og helt riktig for sin tid.
Så glir du inn i høsten. Noen ganger merker du det med en gang, andre ganger kommer det nesten ubemerket. Du begynner å lengte mer innover. Kanskje blir du mer stille. Kanskje kjenner du at det du tidligere var entusiastisk over, ikke lenger har den samme gløden. Det er ikke et tegn på at noe er galt – det er et tegn på at det du har sådd, nå skal høstes. Høsten i deg er modning. Det er refleksjon. Det er å se med mildhet på det du har vært gjennom, og velge hva du tar med videre. Og hva du nå får lov til å legge fra deg. Det er en tid for innsikt, ikke for fart. En tid for takknemlighet, ikke for krav.
Og så kommer vinteren. Den spirituelle vinteren kan være den mest krevende, men også den mest hellige. Det er her alt hviler. Det er her du ikke har svar, ikke kjenner inspirasjon, ikke føler deg spesielt åpen. Det er her alt virker tomt. Men det er ikke en slutt. Det er stillhet før neste begynnelse. Du er ikke borte fra deg selv – du går bare dypere inn. Vinteren er der det du har vært gjennom, får synke helt inn i kroppen. Det er her du lærer å være med deg selv, uten å måtte fikse, gjøre, forklare. Bare være. Og det er ikke lite. Det er et av de største stegene du kan ta.
Når du forstår dine egne årstider, begynner du å møte deg selv med mer romslighet. Du trenger ikke lenger presse deg selv til å føle deg inspirert. Du trenger ikke forklare hvorfor du plutselig er sliten. Du trenger ikke late som du er i vekst, når du egentlig er i hvile. For du vet at dette svinger. Du vet at alt har sin tid. Og du vet at det å leve i takt med deg selv, er selve kjernen i spirituell utvikling.
Du trenger ikke være vår hele tiden. Du trenger bare være levende. Og det er mer enn nok.